Konklusjon

Del dette:

Konkludering av Masteroppgaven om Nasjonal Samling

Som det kommer frem, så satte NS-styret sitt preg på de forskjellige kommunene i Telemark på forskjellig måte, men det er også en del likhetstrekk. Jeg har forsøkt å kartlegge NS sin posisjon i de forskjellige kommunene i perioden 1940 til 1945 og sett hvordan NS preget okkupasjonsårene. Jeg vil til slutt trekke frem spørsmålene som ble stilt i innledningen.

1. På hvilken måte var kommunene preget av brudd eller kontinuitet?

Hele Norge ble preget av brudd under krigen da tyskerne tok over og satte inn NS til å styre landet, men graden av brudd og kontinuitet varierte mellom de fire kommunene. I Tinn og Skien var bruddet mest tydelig. Der fikk enten ikke-eksisterende eller veldig små NS-lag total kontroll over lokalforvaltningen. Ingen tidligere lokalpolitikere tok over styret og det politiske systemet ble nesten totalt utskiftet.

Skien ble en miniatyr for bruddet Norge opplevde politisk under krigen på flere måter. De største avisene i fylket ble nazifisert, byen ble bispesete for den nye NS-kirken, byens jødiske minoritet ble forfulgt, politiet gikk raskt inn for nyordning, og det var mye agitasjon for det nye NS styret. Skien ble ikke tatt over av NS-medlemmer som ville følge en hard ideologisk linje, men mer av administratorer som var mest opptatt av å gjøre jobben sin.

I Tinn ble handlingsrommet til NS lite. De hadde ikke stor nok innflytelse lokalt til å håpe å få til nyordning i særlig grad. De slet også med å finne riktige folk til å sette inn i de kommunale organene. For å kunne effektivt styre måtte de først få skikkelig kontroll over de kommunale organene, noe de ikke maktet. Også i Tinn ser det ut til at det var pragmatiske nazister som ble satt inn. De var mer opptatt av å få administrert kommunen på en skikkelig måte i stedet for å tvinge gjennom nyordning. De skjønte at Tinn var en jøssingkommune hvor de hadde lite rom for nyordning. De var for opptatt med å i det hele tatt få kontroll over kommunale organer til å kunne gå inn for nyordning på en gjennomgående måte.

Porsgrunn ble preget av en slags mellomting mellom kontinuitet og brudd. Det var en fløy som arbeidet for kontinuitet i kommuneadministrasjonen, og en fløy som gikk inn for å bryte med den foregående administrasjonen. Konflikten ble om hvor hardt man skulle bryte med det foregående. I perioder var det nazister som ville følge en hardere ideologisk linje som styrte. Disse periodene var mer preget av brudd, da de gikk aggressivt inn for nyordning. I andre perioder var det mer pragmatiske nazister som var opptatt av å effektivt styre kommunen fremfor å gjennomføre nyordningen av samfunnet. Mange av funksjonærene som ble satt inn var aktive NS-medlemmer og lokalpolitikere før krigen. Men ettersom flere av Porsgrunns prominente NS-medlemmer ble satt inn i fylkesadministrasjonen, måtte kommuneadministrasjonen i større grad bemannes av personell som hadde meldt seg inn etter invasjonen. Handlingsrommet til NS i Porsgrunn ble lite fordi laget ble tungt preget av konflikten om ordførerposisjonen og konflikten mellom nazistiske fundamentalister og pragmatikerne. Det ble aldri rom for at ordføreren, den lokale førerskikkelsen, kunne handle fritt.

Bø var den av de fire kommunene som var mest preget av kontinuitet. Gamle stormenn i bygda, som hadde etablert seg som politikkere allerede på 1930 tallet, tok over ledelsen. Livet gikk mye sin vante gang, med unntak av krigstidstilstandene som for eksempel rasjonering. Mange av de som styrte hadde allerede dype røtter i lokalsamfunnet i bygda, med et viktig unntak i lensmann Wilhelmsen som ble hentet utenfra, og som gikk aggressivt ut mot lokalbefolkningen. I Bø var det, med unntak av lensmannen, mer pragmatiske nazister som tok over kommunen. De var mer opptatt av å effektivt styre kommunen enn å tvinge gjennom nazistiske prinsipper. Handlingsrommet til de lokale NS myndighetene ble relativt fritt. De hadde stor nok innflytelse i bygda til å handle mer eller mindre som de ville, og det at de ikke gikk så voldsomt frem i nyordningsforsøkene gjorde at de til å begynne med møtte på mindre motstand. Men kontinuiteten må ikke overdrives. De demokratisk valgte representantene ble byttet ut og erstattet med et diktatur som gikk inn for nyordning av samfunnet. Så selv om Bø var mer preget av kontinuitet enn andre steder, var det samtidig viktige brudd.

Brudd og kontinuitet reflekteres også i straffene de forskjellige NS-medlemmene fikk. De som gikk mildere frem, var mer pragmatiske, og som var mer opptatt av å styre kommunen på en god måte fikk mildere straff enn de som gikk voldsomt frem og satte NS og dets ideologi i første rekke.

2. Hvordan gikk de lokale NS myndighetene frem for å nyordne samfunnet?

NS hadde størst håp om å få til nyordning i Bø og Porsgrunn der de hadde veletablerte lag med røtter i lokalsamfunnet før krigen. Men det skulle vise seg at nyordning ikke skulle bli lett, selv om NS hadde stått relativt sterkt og de hadde viktige lokalpersoner med i partiet. De møtte kraftig motstand også i disse kommunene. NS klarte å ta over idrettsorganisasjonene, men de greide ikke å overbevise de lokale idrettsutøverne om å støtte opp om nyordningen og NS idretten ble som oftest møtt med tomme tribuner.

I Skien fikk NS gjennomført overtagelse av pressen, og det samme skjedde i Tinn. NS-lagene fikk ikke like god kontroll over lokale organisasjoner som i Porsgrunn og Bø. NS hadde også en viss suksess med å ta over menighetene i kommunene, spesielt i Bø og Skien. Men folk flest forsøkte å unngå gudstjenester utført av NS-prester. Hvor stor suksess NS hadde med å ta over organisasjoner i lokalsamfunnet varierte, men fellesnevneren er at hva de overtok ofte endte opp folketomt. Så selv om de fikk kontroll over administrasjonen fikk de aldri kontroll over menneskene som var involvert. Men ifølge presseleder Lien gikk faktisk antallet abonnenter på de NS-kontrollerte avisene opp i løpet av krigen.

I Tinn ønsket NS-laget å kjøpe opp den statseide skogen i kommunen og de forhandlet om dette med de sentrale NS-myndighetene i Oslo. Men krigens forløp gjorde at det ikke ble noe av.

Det varierte også hvor tøft NS-Styret var mot lokalbefolkningen. Alle kommuner hadde aggressive og pågående nazister, så dette er en fellesnevner. I Bø var lensmannen en aggressiv kraft som gikk inn for å bekjempe NS sine fiender i bygda. I Tinn var det også en pågående NS-lensmann, men på grunn av uenighetene hans med de lokale tyske styrkene ønsket han å gå mildere frem mot lokalbefolkningen enn det tyskerne gjorde. I Porsgrunn var lagfører Nakkim en aggressiv kraft, men det var også en fløy som ønsket å gå mildere ut mot lokalbefolkningen.

Selv om enkelte personer i NS-administrasjonen ønsket å gå mildere ut mot lokalbefolkningen, gjorde de aggressive elementene sitt til at folk flest opplevde NS-styret som hardt.

3. Hvordan hang NS sin posisjon i de forskjellige kommunene før krigen sammen med posisjonen under krigen?

I Bø og Porsgrunn hadde NS hatt aktive lag, og spesielt i Bø hadde de hatt relativt stor oppslutning før krigen. På grunn av de aktive NS-lagene ble medlemmer raskt satt inn i kommuneadministrasjonen og i fylkesadministrasjonen. Ordførerposisjonene ble fylt allerede den 1. januar 1941. Så det å ha større aktive lag i kommunen gjorde det utvilsomt lettere å sette inn NS-folk i styret. Det hjalp også at flere lokale NS-medlemmer hadde politisk eller administrativ erfaring.

Skien hadde kun et mindre NS-lag før krigen med liten oppslutning. Allikevel gikk det raskt for myndighetene å sette inn folk i lokalforvaltningen. Det at kompetente administratorer meldte seg inn i de første månedene etter den 9. april gjorde at de hadde folk å sette inn da overtakelsen kom i 1941. Når det ikke fantes personell i egne rekker fra før, ble ferske medlemmer benyttet.

I Tinn gikk det ikke like raskt å ta over. Der ble det ikke satt inn en NS-ordfører før i januar 1942, et helt år etter de andre kommunene. Laget i Tinn ble ikke etablert før sent i 1940, og det var ikke mange med riktig kompetanse å ta av. Dette kombinert med medlemsmangelen gjorde det vanskeligere for NS å ta over Tinn.

Men det at NS hadde hatt aktive lag og oppslutning ved valg før krigen gjorde det ikke lettere å styre kommunene. I Porsgrunn skulle man eksempelvis tro at flere erfarne NS-politikere fra før krigen ville gjøre det relativt problemfritt å styre. Men NS-ordføreren som ble satt inn meldte seg ut på grunn av uenigheter med partiet, og Porsgrunnslaget kom til å bli sterkt preget av konflikt. Det ble derfor ikke lett å styre i byen. I Bø var det også et aktivt NS lag før krigen, og selv om det var mindre utfordrende å styre i Bø enn i Porsgrunn, møtte allikevel NS motstand mot nyordningen. Det var med andre ord like problematisk for NS å styre over lengre tid i kommuner hvor de hadde hatt større oppslutning og aktive lokallag før krigen, som i kommuner der NS hadde hatt lavere oppslutning. NS tok derfor relativt lett over disse kommunene, men møtte raskt på de samme problemene med medlemskap og kompetanse som i andre kommuner.

Forholdet mellom NS i Telemark, spesielt i Porsgrunn, og sentraladministrasjonen ble viktig Landets første NS-fylkesmann ble satt inn allerede i oktober 1940, måneden etter at Terboven gjorde NS til det statsbærende parti, mens de fleste andre fylker ikke fikk egen NS-fylkesmann før året etter, eller i 1942. At NS-medlemmer ble satt raskt inn i forvaltningen er noe som skiller mange telemarkskommuner fra resten av landet. Det at Knudsen var en kompetent og godt ansett mann som i tillegg var personlig venn med Quisling gjorde at NS-myndighetene i Oslo fikk en person de kunne stole på inn som Telemarks førerskikkelse. Og videre gjorde Knudsens forbindelser rundt i fylket det lettere å sette folk inn i de forskjellige kommunene.

4.Hva slags mennesker var det NS satte til å styre?

NS-medlemmene som ble satt inn tilhørte ofte middelklassen og hadde borgerlige yrker, som skipsreder og ingeniør. Ute på landet hadde de fleste NS-medlemmene forbindelse med landbruket. Ofte selveiende odelsbønder som ble utsatt for finanskrisa på begynnelsen av 1930-tallet, eller utdannede agronomer. Mange hadde også hatt administrativt arbeid som kontorarbeider, eller hadde hatt en politisk karriere i NS eller andre partier før krigen. I Porsgrunn og Skien sprang NS-laget ut av borgerlige kretser, og i Bø sprang det ut av bondekretser.

Utdanningsnivået på de som ble satt inn i NS administrasjonen var høyt. Flere hadde universitetsutdannelse, eller hadde gått på høyskole. Ofte hadde de spesialiserte former for utdannelse, for eksempel som ingeniør eller tannlege. Det var få medlemmer fra lavere klasser som fikk styreverv. Dette er i tråd med nasjonale mønstre der mange i NS ledelsen var folk som drev med spesialisert arbeid, eller var byråkrater.343

I Bø og Porsgrunn hadde mange NS-folk dype røtter i lokalsamfunnet, i lokalpolitikken, og i organisasjonslivet. Det var veletablerte NS-politikkere som tok over, og mange av dem var lokale stormenn før krigen. I Bø tilhørte flere av dem gamle stormannsfamilier i bygda. Av de som hadde meldt seg inn i NS etter den 9. april, og spesielt etter den 25. september 1940, var det også mange som hadde meldt seg inn i NS på grunn av opportunisme og fordi de heller ville ha nordmenn enn tyskere til å styre landet, fremfor av ideologisk overbevisning eller at de hadde falt utenfor samfunnet.

Ordførerposisjonene ble besatt av NS-folk som ofte hadde kompetanse som administratorer eller var tidligere politikkere. Lagførerposisjonene var som oftest besatt av aggressive nazister eller utadgående NS-folk. Dette var nok fordi NS-myndighetene ville ha kompetente mennesker med godt renomme i administrasjonen, men i partiledelsen var det viktigere å ha folk som ville bevare partiets interesser først og fremst.

Personene i NS-administrasjonen ble beskrevet svært forskjellig av både lokalbefolkningen og andre NS-folk i avhør etter krigen. På den ene siden har vi folk som Nakkim, Åmli og Wilhelmsen, som fikk lite smigrende personbeskrivelser. Nakkim ble karakterisert som ondskapsfull og hevngjerrig, Wilhelmsen som aggressiv, og Åmli som slu og sleip. I kontrast ble folk som Dalen og Knudsen ofte beskrevet som gode og pålitelige mennesker. Knudsen ble omtalt som en kjernekar av mange NS-folk, og også utenfor partiet ble han beskrevet som en stødig mann. Dalen fikk også mange positive kommentarer, og var karakterisert som en «villedet idealist». Men selv om de kunne fremstå som «gode mennesker» må vi huske at de eksempelvis også ofte gikk fullt inn for jødeforfølgelser og NS-nyordninger. Det jeg prøver å komme frem til er at mange NS-folk var komplekse. De kunne bli omtalt som gode mennesker, men de støttet samtidig opp om det nasjonalsosialistiske styret og umenneskelighetene som fulgte med. I Tinn, Bø og Skien ble ordførerne ofte beskrevet som kompetente, selv om de gikk inn for nyordningen.

5.Hva var særpreget for NS-styret i de forskjellige kommunene?

Kommunene hadde også sine særegne hendelser og prosesser i hver kommune som satte sitt preg på lokallagene.

I Tinn var det tungtvannsaksjonen og operasjonene rundt den som satte størst preg på NS lokalt. Her gikk NS tungt inn for å hjelpe tyskerne og å fange jøssingene. Bombingen av Vemork og senkningen av Tinnsjø-ferga ble også brukt som propaganda mot jøssingene. Et annet viktig moment var at det lokale NS-laget forble heller lite i størrelse, og led av mangel på riktig kompetanse.

I Porsgrunn var det partikonflikt som preget NS. Konfliktene om hvordan man skulle gå frem mot de gamle kommunalt ansatte, og konflikten om ordførerposisjonen var de mest fremtredende. Det utviklet seg derfor to fløyer, hvorav en radikal og en mer moderat. Dette tjener som eksempler på at NS sin visjon om at politisk krangling og splittelse skulle ende så snart nasjonalsosialismen ble innført ikke materialiserte seg i virkeligheten.

Nasjonal samling i Bø var preget av et relativt stort NS-lag med flere viktige lokalpersoner som medlemmer. Lokallaget var ikke preget av dyp konflikt som i Porsgrunn. Dette gjorde at NS-laget i bø var mer handlekraftig enn i de andre kommunene, men dette betyr ikke at det var lett for NS å styre.

Skien NS ble ikke preget av en enkelt prosess eller hendelse, men heller av det faktum at byen fremsto som en miniatyr av den nasjonalsosialistiske nyordningsforsøkene. Pressen ble tatt over og nazifisert. Skien kirke ble bispesete for NS-kirken, jødene i byen ble forfulgt, NS holdt større møter og hirdoppmarsjer, og NS-organisasjonen gikk hardt ut mot jøssingene. Så selv om det ikke forekom like dramatiske hendelser som i Tinn, eller store partikonflikter som i Porsgrunn, ble Skien kjennetegnet som senter for fylket og NS-administrasjonen.

Til slutt vil jeg ta for meg hovedproblemstillingen:

Hvordan satte NS-styret sitt preg på de forskjellige kommunene, og hvordan varierte dette kommunene imellom?

Det som preget alle kommunene, var avskjedigelsene av de kommunalt ansatte. Alle ordførerne og fylkesmannen ble tiltalt for dette etter krigen.

Porsgrunn ble preget av NS-styret gjennom en aggressiv lagleder som gikk hardt ut mot byens jøssinger. Det var et av de eldste NS-lagene i landet, og hadde derfor en historie i kommunen før krigsutbruddet. Det var fra Porsgrunn Knudsen satte i gang NS sin overtagelse av fylket, og utbygningen av fylkets NS-lag. NS hadde først et godt håp om å nyordne kommunen, men det skulle vise seg at det ikke ville bli så lett. Porsgrunn hadde mange kompetente medlemmer, men også partikonflikt som ledet til styresvakhet. Mange endte også opp i fylkesadministrasjonen. Hovedtrekket i NS-styret i Porsgrunn blir partikonflikt. På tross av at det var et gammelt NS-lag med flere kompetente politikkere som gav håp om nyordning, ble det vanskelig for NS å styre kommunen.

Skien ble særlig preget av NS-styret fordi byen ble senteret for NS aktiviteten i hele fylket. Pressen ble nazifisert, Skien kirke ble domkirke under en NS-biskop. NS holdt flere større møter og tilstelninger i byen, og hirden hadde fylkeskontoret der. Så NS sin tilstedeværelse i byen var ofte veldig merkbar. For den jødiske familien ble tiden preget av forfølgelse. Byens mange menigheter ble også forsøkt kuet av NS-myndighetene med varierende hell.

Bø ble innledningsvis preget av kontinuitet da NS-styret tok over. Men så kom store håp om å gjennomføre nyordningen i kommunen. NS i Bø var ikke like harde mot lokalbefolkningen som NS i andre kommuner. Men bygda ble også preget av å ha en meget aggressiv lensmann som ofte herset med bygdefolket. NS fikk raskt tatt over organisasjonslivet i bygda, men møtte innbitt motstand fra prest og lærere som ellers i landet, og motstanden mot NS bare økte under okkupasjonsårene.

Av de fire kommunene er det Tinn som skiller seg mest ut. Det var her NS hadde størst vanskeligheter med å utøve innflytelse. NS greide å ta over ledelsen av lokalforvaltningen, lensmannskontoret, og lokalavisa, men slet med å utføre noe utover dette. De slet med å finne riktige folk ettersom det ikke fantes nok NS-medlemmer til å ta fullstendig kontroll over kommuneadministrasjonen, og de fikk ikke noe eget lag etablert i Tinn før etter at Terboven hadde gjort NS til det statsbærende parti. De måtte benytte seg av mange gamle politikere som innenriksdepartementet mente var lojale selv om de ikke var NS-medlemmer. Problemene i Tinn er de samme som NS hadde i det meste av landet; for liten medlemsbase og sen innsetting av ordførere. Tinn blir da et slags unntak. Ellers i Telemark kom NS raskt i gang med overtagelsen av kommunalforvaltningen, men i Tinn gikk det tregere.

Telemark var som sagt sammen med Sør-Trøndelag et av de fylkene som fikk NS-fylkesmann allerede høsten 1940. Andre fylker fikk ikke ny fylkesmann før året etter. Bø og Porsgrunn var kommuner som ble normative for NS-overtagelsen og NS-styret i Telemark. Overtakelsen skjedde raskt og NS hadde til å begynne med høye håp om nyordning. Men de møtte raskt på problemer. Bø og Porsgrunn fremstår også som unntak i forhold til mange andre kommuner i landet hvor det gikk lengre tid før NS medlemmer ble satt inn i ordførerposisjoner. Det alle kommunene hadde til felles med nasjonale mønstre, var at NS-supporterne forble et mindretall av befolkningen, også der NS hadde relativt stor støtte før krigen. Alle kommunene opplevde et brudd med det forestående, samtidig som NS-styret var hardere i noen kommuner enn andre. De som ble satt til å styre kommunene av innenriksdepartementet var for det meste kompetente mennesker med gode karakterbeskrivelser, men som gikk fullt inn for NS sin nyordning av samfunnet. De som ble satt inn som lagførere og lensmenn var mer aggressive og utadgående nazister, som ble mer mislikt av lokalbefolkningen. NS-styret i disse fire kommunene avviker ikke så mye fra NS-styret i Norge som helhet. NS møtte på de samme problemene her som ellers i landet. Dette er tydeligst i Skien, som opplevde det meste det nasjonalsosialistiske styret brakte med seg av nyordning og undertrykkelse.

Selv om det var mye likhet mellom disse fire kommunene, var det også viktige variasjoner. Bø var mest preget av kontinuitet og handlingsrom for NS. Som i Porsgrunn, var det flere gamle og kompetente NS politikkere, men i motsetning til Porsgrunn forble de fleste av disse i kommuneadministrasjonen og ikke til fylkesadministrasjonen. NS var også mindre aggressive i Bø enn i de andre kommunene. Porsgrunn var preget av konflikt. Og selv om det var mange gamle politikkere i laget ble det vanskelig å styre kommunen på en effektiv måte, og mange av de som ble satt til å styre hadde meldt seg inn etter den 9. april. Krangel preget administrasjonen i Porsgrunn gjennom hele krigen. Det ser også ut som at Porsgrunn var mer preget av NS ideologer enn de andre kommunene. I Skien fikk NS raskt tatt over administrasjonen selv om det lokale laget hadde vert relativt lite før krigen, og laget vokste drastisk gjennom okkupasjonsårene. Tinn var den kommunen hvor NS-laget skilte seg mest ut av disse fire. I motsetning til de andre kommunene forble det veldig lite, det tok lang tid før en NS-ordfører tok over kommunen, de hadde minst handlingsrom, og ordføreren fikk mildest straff. Tinn var den kommunen hvor NS hadde mest problemer med å ta over og å styre. Overtagelsen gikk raskt i de andre kommunene. Men det kommunene alle hadde til felles var at NS fikk problemer med å styre over lengre perioder, og de forble en minoritet i lokalbefolkningen.

Avsluttende ord

Nasjonal Samling og dets fører satte betydelig preg på Telemark fylke og de fire omtalte kommunene under krigen. Og selv i dag, 75 år etter at makten ble tatt fra dem, kan vi se spor etter dette lokalt. Vidkun Quislings urne ble på 1960-tallet satt ned i familiegraven på Gjerpen kirkegård, som i dag ligger i Skien kommune. Og stadig dukker det opp artikler hvor vi kan lese om at noen har skjendet graven eller lagt ned blomster på den. Og i 2007, da Telemark museum åpnet opp en utstilling om Quisling,344 skapte det kontrovers og diskusjon. Nasjonal Samling fortsetter dermed å sette sitt preg på lokalhistorien i Telemark. Også i dag.

Universitetet i Oslo, Institut for arkeologi, konservering og historie, Våren 2020

Les videre:

Nasjonal Samlings styre i fire Telemarkskommuner under okkupasjonstiden 1940-1945:

Noter:

343 Larsen, Stein Uglevik. (1980) «The social foundations of Norwegian fascism 1933-1945: an analysis of membership data.» Who were the fascists. s.611
344 Asprusten, Synne (2017) «Quislings gyngehest – om kollektivt ubehag på museum» Telemark historie Nr 38 – 2017 s.137-146

Publisert
Kategorisert som Dokument

Av Haakon Henriksen

Historiker │ Mastergrad, Universitetet i Oslo

NORVEGICA.COM
Om oss/Personvern
Kontakt