NS posisjon i bygda før krigen
«Utviklinga av NS i Bø er såleis soga om korleis einskilde gardbrukarfamiliar – på grunn av den økonomiske krisa og gjennom bygdefolkets krisehjelp – fann politiske løysingar i det som nasjonal samling stod for.»169
Dette sitatet som er hentet fra «Heimfront, Nasjonal Samling og Svartebørs, okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» av Ingvar Skobba, er et veldig godt sammendrag av hva som drev så mange bøheringer til Nasjonal samling, og forklarer partiets posisjon i bygda før krigen. Det var gjeldskrisa, skuffelse over daværende politikk, spesielt partipolitikk, samarbeidet med bygdefolkets krisehjelp, og frykten for kommunismen som drev disse menneskene inn i NS. Det koker rett og slett ned til at flere bønder følte at deres levesett var truet.
NS sin innflytelse i bygda i perioden 1933 – 1940 var betydelig. Med resten av Midt-Telemark var Bø en av kommunene i landet hvor NS fikk høyest oppslutning ved stortingsvalget i 1933, med over 20%. Og ved kommunevalget i 1934 ble NS-mannen Ketil Eika varaordfører i Bø kommune. En viktig andel av bygdefolket, inkludert flere storbønder og viktige personligheter i bygda, ble med i NS. En viktig grunn til dette var NS sitt samarbeid med bygdefolkets krisehjelp. Flere prominente NS-medlemmer i bygda hadde vært en del av krisehjelpen, inkludert senere NS-ordfører Ketil Eika.170 Og som Ingvar Skobba nevner, så gjorde samarbeidet med krisehjelpen NS mer akseptabel i lokalpolitikken.171 NS sin oppslutning i bygda gikk ned ved de neste valgene på 1930-tallet, men Bø forble en av kommunene i landet med høyest oppslutning.
NS-ordfører Ketil Eika hadde meldt seg inn i partiet allerede i august 1933, omtrent samtidig som NS-laget i Porsgrunn ble stiftet. Bø var dermed en av de kommunene i landet som var tidligst ute med eget aktivt NS-lag.
NS-overtagelsen av bygda
Bø i de første aprildagene
Mange bøheringer var med i kampene i øvre Telemark sent i april og tidlig i mai 1940, blant annet i Vinjesvingen. Mange fulgte Nygaardsvold-regjeringens mobiliseringsordrene og lensmannens oppfordring til å bli med i kampene i Vinje. Selv om lensmannen oppfordret bøheringene til å dra for å kjempe, var det også bøheringer som prøvde å hindre bygdefolk i å dra ut i kamp. To av bygdas prominente NS-medlemmer gikk til togstasjonen for å advare andre bygdefolk mot å bli med i kampene. En av dem var senere NS-ordfører Ketil Eika, og den andre var senere medlem av Bø herredssting og ombudsmann for arbeidsformidlingen i Bø, Olav Aagetveit.172 Skobba forteller at utover krigsårene var det flere bønder som malte låvene sine i NS-fargene gult og rødt. I en nabobygd var det til og med en bonde som malte solkorset, NS-symbolet, på låven sin. Men selv om NS hadde hatt relativ stor oppslutning i Bø før krigen, og flere meldte seg inn under okkupasjonen, var det stor variasjon i medlemmers aktivitetsnivå.173 Siden Bø hadde hatt et aktivt NS-lag før krigen var det allerede etablert god kontakt mellom laget i Bø og det sentrale Porsgrunnslaget. De nazistiske bøheringene gikk derfor raskt i gang med å følge Knudsens planer om overtagelse.174
NS tar over
I Bø ble NS-medlemmer satt inn i kommunalforvaltningen allerede fra den 1. januar 1941. Det var flere NS-medlemmer i bygda med politisk erfaring, og noen hadde også hatt politiske verv i kommunen som NS-politikkere på 1930 tallet. Kjernen til NS i Bø bestod ordfører Eika, som styrte bygda med en gruppe rådgivere.175 Mange av medlemmene kom fra bygdas fremste bondeslekter, gjerne bygdas gamle storbondeslekter. Eika fikk da en posisjon i bygda som gjorde at han kunne utøve førerprinsippet, ved å konsolidere makta mellom seg selv og sine rådgivere.
Men som vi skal se, så var det ikke lett å være lokalfører i praksis selv om han i teorien skulle ha full kontroll over kommunen. Bø var ikke preget av konflikt om ordførerposisjonen som i Porsgrunn, men Eika var bare en førerskikkelse for NS-medlemmene i bygda. Han hadde god kontroll over lokalforvaltningen i kommunen, og NS hadde mye rom til å utøve makt i bygda.176 De sosiale bånd mellom bygdefolket og hierarkiet som ofte eksisterer på landsbygda gjorde det lettere for Eika og NS å innta en førerposisjon i denne kommunen enn i bykommunene. Men selv om det var en relativt suksessfull lokal førerskikkelse, ble ikke kontrollen over lokalsamfunnet så gjennomgående som den nazistiske ideologien tilsa.
Kontinuitet og brudd
NS-styret i bygda ble mye preget av kontinuitet. Det var nok av dramatikk i form av sabotasjeaksjoner, men i det store og hele gikk mye sin vante gang. Dette betyr ikke at NS var populære i bygda, men det ser ut som at det lokale NS-laget hadde mindre problemer med å styre, og hadde mykere maktutøvelse enn for eksempel NS-laget i Porsgrunn. Dette hadde nok mye å gjøre med at mange av NS-personlighetene i bygda allerede var stormenn før okkupasjonen, før NS ble det statsbærende parti. Et viktig unntak er lensmannen Georg Wilhelmsen, som var en heller aggressiv og pågående NS-lensmann. Men alt i alt var ting relativt fredelig i Bø. Så med unntak av de forandringene krigen brakte med seg som rasjonering og nytt regime gikk mye som normalt. Men etter hvert som krigen skred frem ble det også gjort stadig mer motstand mot NS. Bø opplevde altså at de lokale NS-myndighetene var mer opptatt av å forvalte kommunen på en god måte enn å gå aggressivt inn for nyordning.
Rekruteringen i bygda
Bøs NS-lag fikk en god strøm med nyinnmeldinger frem til 1943. Dette fulgte nasjonale mønster for NS-innmeldinger som også stoppet opp i 1943. I 1941 ble det under et tillitsmannsmøte i Midt-Telemark rapportert at NS sine medlemstall var i jevn fremgang i Bø.177 Det er vanskelig å si nøyaktig hvor mange medlemmer det var i Bø siden lagfører Østerli nektet å oppgi dette under avhør etter krigen178, men det ser ut til å ha vært rundt 100 til 110 medlemmer på det meste. NS-medlemmene i bygda var for det meste fra spesifikke gårder og grender. Gjerne de stedene som var hardest rammet av gjeldskrisen. Skobba forteller at av alle NS-meldmmene som ble dømt etter krigen var ca. 40% fra delen av bygda som het Folkestad.179
I landssviksakene for bygdene i Telemark er yrket til medlemmene ofte angitt til å ha noe med jordbruk å gjøre. Mange hadde tidligere vært medlem av bondepartiet før krigen, eller hadde støttet opp om bygdefolkets krisehjelp.
Bygdas store menn
I Bø ble agronomen Olav Gunnarsen Østerli satt inn som lagleder. Han var tidligere medlem av Bygdefolkets Krisehjelp, og hadde lenge hatt sympatier med NS. Han hadde vært medlem av Nasjonal Samling siden 1935 under det som etter hans egne ord var «den verste krisen i landbruket».180 Han forble medlem av NS etter okkupasjonen fordi han mente at Norge hadde blitt styrt inn i ulykke, og at NS kunne få tyskerne ut av Norge på fredelig vis. Han mente også at krigssituasjonen mellom Norge og Tyskland hadde endt da tyskerne tok Nord-Norge i juni 1940. I tillegg til å være lagfører, var han også hirdmedlem og deltok i razziaen som ble utført på Hardangervidda i jakten på britiske fallskjermtropper etter Vemorkaksjonen. Når krigen først kom til Norge hadde han svart på mobiliseringsordren og reiste til Heistadmoen, men styrken han var en del av ble fanget og han ble sent til Oslo og løslatt den 11. mai, for å så reise hjem til Bø. Han skal ha vært aggressiv mot jøssinger. Han skar for eksempel av jakkeoppslaget til en som hadde satt en binders der i stille protest mot okkupasjonen.181
Etter krigen argumenterte Østerli for at han ikke hadde gjort noe ulovlig, hevdet at Nygaardsvold-regjeringen hadde blitt avsatt av tyskerne, og at Quisling hadde tatt over rollen som statsminister. NS hadde jo blitt det statsbærende partiet. Det hersket også generelt forvirring om hva som var lovlig eller ikke etter at tyskerne tok over. Skulle man forholde seg til norsk lov før okkupasjonen eller de nye NS og tyske lovene? Han var ikke klar over at Quisling-regjeringen var ulovlig og mente derfor at han i verste fall hadde begått en uaktsom forbrytelse, og burde straffes deretter. Han mente også at det egentlig var bedre å støtte NS fordi de kunne få tyskerne ut av Norge på fredelig vis. Han spurte om anordningene som ble laget av eksilregjeringen under krigen hadde blitt laget på lovlig måte. NS-styret hadde blitt en realitet for folket som bodde i Norge og var derfor en lovlig regjering.182 Han argumenterte med andre ord for at han ikke hadde gjort noe ulovlig fordi han ikke hadde brutt noen lover som var gjeldende i Norge under okkupasjonen. Også lensmann Wilhelmsen brukte lignende argumenter. Han fulgte ordrene til Nygaardsvold-regjeringen så lenge de var i landet og krigen mot tyskerne pågikk. Men når de forlot landet mente han at situasjonen i landet hadde blitt helt annerledes. Han mente da at Norge hadde kapitulert, og at krigen mot Tyskland var over.183
Dette argumentet var det flere NS-folk som brukte i retten, også flere fra Bø-laget. Så det var en slags konsensus blant mange NS-medlemmer at krigen var over etter at Nygaardsvold regjeringen hadde forlatt landet og Quisling overtok makta den 9. april og erklærte seg selv statsminister. Men mange brukte allikevel retorikk som tilsa at Norge var i krig. De anså da partiet som det legitime styret av Norge. De hadde tatt opp ansvaret med å styre Norge etter at konge og regjering flyktet. De mente derfor at det var NS og tyskernes lover man skulle forholde seg til, ikke forordningene til regjeringen i London. Mange fortalte at de ikke var klar over at det var krig, eller at Norge var alliert med Storbritannia, USA eller Sovjetunionen. Det var ikke bare bøheringene som brukte dette argumentet, fylkesmann Knudsen forsøkte også å argumentere på lignende måte.184 Flere NS-medlemmer over hele landet brukte disse argumentene. Men NS-medlemmenes forsøk på å argumentere på denne måten holdt ikke vann i retten.185
I Bø satte lagfører Østerli opp jøssinglister over bygdas verste NS-motstandere med formål om å sende dem propaganda for å nøytralisere dem. De som var på jøssinglisten skulle også holdes utenfor offentlige verv. Men Østerli påstod at det ikke skulle fungere som en gisselliste.186
Mannen som var ansvarlig for arbeidsformidlingen i Bø, Olav Aagetveit, var ikke like pågående som Nakkim i Porsgrunn, men det var allikevel saker der bygdefolket følte seg truet med arbeidsinnsats. Og i et tilfelle ble en person arrestert og holdt som gissel overfor mistenkte motstandsfolk.187 Et interessant moment var at Aagetveit i Bø skal ha hintet til at han kjente invasjonsplanene og hendelsene rundt Quislings overtagelse den 9. april. Men jeg vil tro at han mest sannsynlig sa dette for å gjøre seg til og heve sin egen status i lokallaget.188
Ketil Eika (f.1884), NS-medlem siden 1933, ble ordfører. Han hadde som sagt vært varaordfører i Bø for Nasjonal Samling i tiden 1934 til 1937, og var fra en gård bygdefolkets krisehjelp hadde reddet fra tvangsauksjon i 1933.189 Han hadde derfor nære bånd til NS-bevegelsen før krigen og hadde dype røtter i bygda. Han hadde først avslått tilbudet om å bli ordfører i 1941 fordi han ikke ville ha for mye ansvar ifølge han selv. Men han ble allikevel oppnevnt, først til varaordfører og senere til ordfører, av innenriksdepartementet, og fikk raskt god kontroll over administrasjonen i bygda.
Han fungerte også som leder for idrettslaget Lifjøll før krigen, og da NS forsøkte å nazifisere idretten brukte de Eikas stilling til å hjelpe med planene for nazifiseringen av Bø-idretten.190 Han ble også oppnevnt til kretsbondefører, som innebar at han skulle holde oppsyn med de forskjellige bonderkretsene i Midt-Telemark, men de var ikke særlig aktivitet i bondelagene. Etter at bondekretsene ble oppløst ble han bygdebondeleder hvor det heller ikke var særlig aktivitet.191 Gjennom posisjonen sin som ordfører innvilget han mye penger til frontkjempere og flere NS-organisasjoner, slik mange andre ordførere også gjorde. Ved invasjonen hadde han hindret noen gutter i å følge mobiliseringsordre og lyktes med å få noen til å reise hjem. Blant dem han skal ha sent hjem var hans egen sønn. Han gikk aktivt inn for nyordningen av det norske samfunnet og reiste rundt i Telemarks bygder for å rekruttere nye NS-medlemmer etter ordre fra fylkesledelsen.192 Eika gikk også inn for å få ferdigskrevet «Bøs bygdesoge».193
Ifølge dommen han fikk, skal ikke Eika ha vært ondsinnet av natur, han var heller en av de bøndene som på grunn av en vanskelig økonomisk situasjon hadde kommet på kant med datidens politiske system. Dette ledet ham til den nasjonalsosialistiske bevegelsen i form av NS, som tilbød et annet alternativ enn systemet slik det var på 1930 tallet, og et annet svar enn kommunismen. På tross av at han var fra NS, fikk han meget god attest for tiden han virket som ordfører i Bø. Han var ikke opportunistisk, og det ser mer ut som at Eika var en «villedet idealist» som hadde blitt ledet inn i NS på grunn av gjeldskrisa i mellomkrigstiden. Han nektet for å ha hindret mobilisering og fremla det at hans egen sønn hadde svart på mobiliseringsordren som bevis for dette.194 Eika hadde ikke bare dype røtter i NS før krigen, han hadde også dype røtter i lokalsamfunnet. Han hadde vært med å stifte idrettslaget «Lifjøll» i 1899 bare 15 år gammel.195 Og han fortsatte å være en aktiv ildsjel for idretten gjennom krigen og gikk aktivt inn for nazifiseringen av den.
Lensmann Wilhelmsen
Selv om det var et relativt stort NS-miljø i Bø, måtte lensmannen bringes inn utenfra bygda. Lensmannen som ble satt inn av NS, Georg Wilhelmsen (f.1919), var opprinnelig fra Gjerpen.196 Han hadde meldt seg inn i NS juli 1940 av idealistiske grunner.197 Før han ble innsatt som lensmann i Bø hadde han vært reservepoliti i Porsgrunn. Tyskere som jobbet med han den første perioden av okkupasjonen beskrev han som en sympatisk person, men dette kom ikke til å bli en beskrivelse bøheringene kom til å gi han.198 Han var også medlem av det germanske SS Norge fra 1944.
Han ble innsatt som lensmann i Bø den 31. juni 1941 etter at den forrige lensmannen ble avsatt av politiske grunner. Han var en ung mann da han kom til bygda, bare 22 år gammel. Han tok seg godt til rette så snart han ankom, og konfiskerte raskt en Opel Kapitan, som var den mest luksuriøse bilen i bygda, til eget bruk.199 Han giftet seg med datteren til en tidligere lensmann og de fikk et barn sammen. Så selv om han kom utenfra etablerte han raskt røtter i bygda. Allerede et par dager etter hans ankomst,200 arresterte han bygdas lensmannsfullmektig fordi han nektet å fortsette etter at den tidligere lensmannen ble avsatt. Wilhelmsen hadde bedt ham om å fortsette for å gjøre NS-overgangen lettest mulig, men han nektet.201
Måten Wilhelmsen gikk frem på i sitt virke som lensmann i bygda var heller aggressivt, særlig når det gjaldt å beskytte interessene til tyskerne og Nasjonal Samling, og han samarbeidet mye med det tyske sikkerhetspolitiet. Bygdefolk beskrev han som en brutal og hensynsløs person. Han foretok ofte tilfeldige razziaer, spesielt på busser og tog, der folk som hadde reist rundt i fylket for å hamstre mat ble arrestert.202 En gang etter at offentlige fester ble forbudt i 1943, brøt han opp en fest holdt av ungdommer. Mens han brøt opp festen fikk han skjellsord etter seg som førte til at Wilhelmsen trakk frem en pistol og truet de som var til stede med bøter og fengsel, videre truet han med å skyte etter alle som skulle forsøke å løpe.203 Ved flere anledninger arresterte han også folk som gikk med nisselue av demonstrative årsaker. 204
Han stod som propagandaleder i kommunen i noen måneder, men ba lagleder Østerli om å bli fritatt fra vervet siden han hadde så mye å gjøre som lensmann. Så selv om Bø var en relativt rolig bygd med liten betydning for tyskerne, hadde lensmannen fortsatt sine hender fulle med å passe på NS og tyskernes interesser. Han samarbeidet tett med sikkerhetspolitiet og rapporterte jevnlig til dem om motstandsbevegelsen i Bø.205
Han hjalp til med å sette opp bygdas jøssinglister. Han passet også på at andre lensmenn i Telemark satte opp slike lister. Han purret for eksempel lensmannen i Vinje på dette flere ganger, men det var ikke alle lensmennene som ville være med å sette opp lister. Han hadde også lister fra andre lensmannsdistrikt.206 Wilhelmsen ser derfor ut til å ha vært en veldig sentral lensmann i Telemark, siden han ble satt til å holde øye med, og gi støtte til andre lensmenn i fylket. Det er flere dokumenter og vitnesbyrd som viste til at han også blandet seg inn i saker flere steder i øvre Telemark, mest når det gjaldt saker om sabotasje og motstandsfolk.207
Wilhelmsen ble veldig forhatt. Han hadde kommet utenifra og oppførte seg som en plage mot bygdefolket. Han gikk også inn for å få bygdas sogneprest fjernet. På grunn av Wilhelmsens aggressive fremferd og hans nære bånd med tysk sikkerhetspoliti, var han ansett som en trussel av motstandsbevegelsen. Derfor ble det på høsten 1944 lagt planer blant motstandsfolk om å få Wilhelmsen likvidert, men på grunn av frykt for represalier gjennomførte man ikke planene.208 Også Wilhelmsens partifeller beskrev ham som en hissig lensmann.209
Wilhelmsen påstod selv at det var ideologiske grunner til at han ble med i NS, men mange andre mente at det var penger som interesserte ham. Sognepresten Erling Haugan mente at Wilhelmsens motivasjon til å forfølge ham var at Wilhelmsen ville ha boet hans. Wilhelmsen skal også ha vært mer interessert i politisaker som det lå mer penger i. Han solgte også radioen til sognepresten under bordet til Aagetveit.210
Sogneprest Haugan
En av lensmann Wilhelmsens verste fiender, og en av NS i Bø sine fiender generelt, var Sognepresten Erling O. Momrak Haugan ved Bø kirke. Som de aller fleste andre prestene i landet stilte Haugan seg imot NS sin nyordning. Selv om Haugan hadde lagt ned embetet sitt i april 1942, i likhet med mange andre prester i landet, ble han fortsatt en torn i siden for de lokale NS-myndighetene.211 Dette var noe ordfører Eika og lensmann Wilhelmsen ikke synes noe om, og det var stadige konflikter mellom partene. Wilhelmsen sendte flere brev til både fylkesføreren, tysk sikkerhetspoliti, og politimesteren på Notodden for å anmelde Haugan for å motarbeide NS. Til slutt ble de så lei av presten at Eika skrev til innenriksdepartementet og ba om å få Haugan fjernet fra bygda i 1943. Haugan ble arrestert og formuen hans inndratt etter beslutning av ministerpresident Quisling.212 Haugan ble hentet, sendt til fengsel og forvist fra bygda og fylket i februar 1943, angivelig fordi han hadde mottatt pengestøtte fra prestegårdens kvinneforening. Haugan mente at Wilhelmsens forfølgelse av han og hans bror var medvirkende i hans foreldres død.213 Ifølge Wilhelmsen var det ikke bare partisaker som fikk Haugan fjernet, men også det at Haugan ofte var avvisende overfor bygdefolket og kjent som en sinnatagg. Men det at han agiterte mot NS fra prekestolen var nok hovedårsaken.214
Etter at han hadde blitt forvist fra bygda ble boet hans solgt på auksjon den 13. og 14. august 1943. Presten i Fyresdal led samme skjebne, og boet hans ble solgt sammen med boet til Haugan. Wilhelmsen kjøpte også selv flere gjenstander ved denne auksjonen, og overtok løsøre. Mange av Haugans ting ble funnet igjen hos Wilhelmsen etter krigen.215 Året etter, i 1944, sendte Wilhelmsen enda en klage til statspolitiet om at prestene i distriktet var «meget vanskelige».216 Broren til Haugan forsøkte å stoppe auksjonen og ringe politimesteren, noe som gjorde at Wilhelmsen dro telefonrøret fra han og slo han ned på prestegården. Det å slå ned folk var noe Wilhelmsen gjorde gjentatte ganger, ofte i from av ørefiker.217
Etter krigen ble flere NS-personligheter i fylket tiltalt for å ha kjøpt boet til prest Haugan på denne auksjonen. Men det meste av bygdefolket boikottet auksjonen i solidaritet med presten. Den nye NS-presten som tok over etter Haugan ble, som de fleste andre NS-prester, veldig upopulær i bygda. Konfirmanter fra ei grend i Bø valgte da heller å reise til Sauherad for å bli konfirmert der for å slippe å bli konfirmert av en NS-prest.218
Bøndene i «det nye Norge» og arven fra bygdefolkets krisehjelp
Forholdet mellom bygdefolkets krisehjelp og Nasjonal samling var viktig for NS sin oppslutning før krigen. Dette kommer tydelig frem i Bø. Laget til bygdefolkets krisehjelp i Bø var et av de største i landet og det største i Telemark.219 Samtidig som krisehjelpen var aktiv vokste også Nasjonal Samling frem i bygda. Disse to partiene samarbeidet tett for å redde bygdas bønder fra gjeldskrisen, og i flere tilfeller hadde de suksess med å redde gårder. Dette samarbeidet gjorde at den nasjonalsosialistiske bevegelsen i bygda ble mer akseptert enn andre steder. Og flere senere NS-folk, som Ketil Eika, hadde vært noen av de fremste i bygda til å kjempe for bøndene.220 Presselederen i Telemark fra høsten 1940, Olav Lien (f.1896) fra Kviteseid, hadde tidligere vært leder for Bygdefolkets Krisehjelp før han hadde meldt seg inn i NS i august 1940.221
Han gikk inn for å få avisene til å tjene NS sine interesser, og få dem til å skrive mer positivt om NS. Før krigen hadde yrket hans vært advokat.222 Da Lien tok over ble etter hvert alle redaktørene i fylket gradvis erstattet med NS-folk. Han ble sittende til oktober 1944 da han fikk sykepermisjon, og ifølge arvtageren hans var da alle avisene i fylket mer eller mindre NS-orienterte.223 Lien var en av de i bygdefolkets krisehjelp som gikk inn for å samarbeide med Nasjonal Samling og brakte de to partiene nærmere sammen. Han kjente flere NS-medlemmer fra før krigen, blant annet flere i Bø. Siden krisehjelpen og NS hadde mye felles bondepolitikk var det nok naturlig for mange i krisehjelpa å gå over til NS ved krigens start og de personlige bånd som ble utviklet kan ha gjort det lettere for tidligere medlemmer av krisehjelpen å bli med i NS.
Bøndene i Midt-Telemark hadde vært et viktig støttepunkt for Nasjonal Samling før krigen, og som ellers i norsk nasjonalisme romantiserte NS bonden, spesielt den selveiende odelsbonden. Men hva var NS sine ambisjoner og politikk for bøndene i «den nye tid?» NS avslo både den kapitalistiske og den kommunistiske modellen for hvordan jordbruket burde legges opp. Fylkene fikk egne bondeførere som skulle passe på bøndenes politiske og økonomiske interesser. I Telemark, og i forlengelse Bø, var det Halvor Kristen Skjellaug (f.1893) som ble innsatt som bondefører. Han hadde funnet veien inn i NS fra Bondepartiet224 fordi han mente at landets tidligere ledere hadde sviktet bøndene og fordi han mente NS var den eneste veien Norge hadde å gå i 1940. Han gikk aggressivt inn for den nye tid og for å verve nye medlemmer. Han var bonde av yrke og eide den største gården i Lunde kommune.225
NS ønsket å gjøre landet selvforsynt. NS ville gjøre bonden til herre over egen gård og verken staten eller bankene skulle true den selveiende bonden. Og alle de bøndene som hadde fått gårdene sine truet eller solgt på 1930-tallet betraktet ofte NS og krisehjelpen som deres redning. Disse bøndene ble da med i NS i på 1930-tallet og formet kjernen av NS i bygda. Det kunne rett og slett være fordelaktig for bønder å støtte NS tenkte de. NS sitt program for bøndene var et Norge som skulle være selvbergede økonomisk. I 1942 gikk NS inn for å avskaffe gjelden i jordbruket for å bedre deres situasjon og skape sosial rettferdighet ifølge Rjukan Dagblad.226
Skjellaug sendte et skriv til Quisling der han argumenterte for at det er bøndene som burde ha kontroll over skogsområder. Han mente at det var de som hadde førsteretten, spesielt småbrukene. Derfor burde kommunene kunne gi ut skog til bønder fordi bøndene ville ta bedre vare på skogen enn kommunen. Han mente også at denne løsningen også var det som var kulturelt best for landet. Han sa det at det var bygdefolket som var selve folkets livs og blodskilde. Slik politikk var fordelaktig for bønder og det blir derfor lett å forstå hvorfor så mange bønder støttet NS. I tillegg til å være bondefører for fylket var han også bondeleder for sin kommune, Lunde, og for NS sitt bondesamband i Telemark. Han gikk inn for at alle som skulle være formenn i jordstyret måtte være NS-medlemmer. Han var veldig nasjonalistisk og bondevennlig innstilt og gikk med full sjel inn i den nye tid. Han var et veldig aktivt NS-medlem. I tillegg fylkesvervene var han også ordfører i Lunde kommune.227 Lunds ambisjoner om å gi skogen til bøndene var noe som kom til å bli forsøkt gjennomført i Tinn kommune.
Ved sankthans 1943 holdt NS-laget stevne i bygda med taler og diktopplesning i forbindelse med sankthans og kretsmøtet for Midt-Telemark. Flere NS-medlemmer fra hele fylket møtte opp og flere lederskikkelser, som fylkesfører Dalen og bondefører Skjellaug talte under dette stevnet. Det ble fortalt hvordan NS beskyttet den Gamle norske bondekulturen.228 Det kom også en gjest som hadde vært på østfronten ved Leningrad og fortalte om hans opplevelser derfra.229
Spesielle hendelser i Bø
NS sitt forsøk på å ta over idretten i bygda
Når NS sin nyordning av samfunnet skulle gjennomføres var idretten et av de viktigste områdene de forsøkte å nazifisere. På dette området, som i så mange andre, møtte NS nyordninger kraftig motstand, og det ble idrettsstreiker rundt om i landet, også i Bø.
Ordfører Ketil Eika hadde vært formann og drivende kraft for Lifjøll idrettslag i flere år før krigen og han fortsatte med dette vervet da okkupasjonen kom. I et tilfelle skal han sammen med en politimann ha truet en person med arrestasjon under en fest for idrettslaget Lifjøll som hadde oppfordret folk til å ikke delta på festen. Eika jobbet på oppdrag fra nazistiske Norges idrettsforbund om nyorganiseringen av idretten. Som gammel og interessert idrettsmann var han opptatt av å opprettholde aktivitetene. Men mye av aktiviteten i idrettslaget forsvant da andre i styret trakk seg. Det andre idrettslaget i bygda, «Skarphedin», valgte heller nedleggelse fremfor å følge NS sine nyordninger.230
I 1941 skulle det holdes skirenn på Lifjøll i Bø for å feire en ferdigstilt Lifjøllbakke i 1941. Men et høyttaleranlegg som hadde blitt utlånt fra Telemark ungdomslag for bruk av NS hadde uheldigvis blitt sent til Morgedal i Kviteseid. Det ble mistanke om «sabotasje» av leveringen noe som førte til politiavhør.231
Ketil eika vant faktisk i 1941 prisen «Norges idrettsførers pokal for fremragende innsats i kampåret 1941». Han var en veldig aktiv idrettsmann på tross av sin alder og deltok aktivt i flere sykkelritt.232
Konflikt i Skolen
I likhet med mange andre steder i landet, møtte NS i Bø sterk motstand fra bygdas lærere. De fleste stilte seg i opposisjon til NS. Det var et tilfelle hvor ordfører Ketil Eika hang opp et bilde av Quisling i klasserom på Bø folkeskole. Dette var ikke populært blant lærerne. En lærer tok bildet ned, og en annen fikk alle elevene til å snu pultene sine rundt slik at de vendte vekk fra tavla, for å unngå å se bildet av Quisling. Dette førte til at læreren som ga elevene beskjed om å snu pultene ble avskjediget.233 Men det var ikke bare lærerne som stilte seg i opposisjon til NS. Det skal ha vært et problem at barn av NS-medlemmer ble mobbet på skolen av de andre barna.234
Les videre:
Nasjonal Samlings styre i fire Telemarkskommuner under okkupasjonstiden 1940-1945:
- Innholdsoversikt og detaljer
- Innledning
- NS i Telemark frem til okkupasjonen
- Porsgrunn, det eldste NS-laget i fylket
- NS i Skien, Telemarks sentrum
- Bø, et viktig støttepunkt for NS
- Tinn, nazifiseringen av en lite NS-vennlig kommune
- Sammenligning av NS i de forskjellige kommunene
- Konklusjon
- Kilder
Noter:
169 Skobba «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s.12
170 Nerbøvik (1991) «Bønder i kamp, bygdefolkets krisehjelp 1925-35.» s. 162-163
171 Skobba «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s.11
172 Har også sett navnet staves Ågetveit
173 Skobba «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s.15
174 Ibid s.12 og Landssviksak Ketil Eika
175 Ibid s.15
176 Myklebust, Jan Petter og Hagtvet, Bernt «Regional Contrasts in the Membership base of the Nasjonal Samling.» Who were the fascists s.628
177 Varden 13. mai 1941
178 Landssviksak Olav Gunnarsen Østerli
179 Skobba (1994) «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s.12
180 Landssviksak Olav Gunnarsen Østerli dok 18 s.2
181 Ibid Østerli dok 1a, 18
182 Ibid dok 19
183 Landssviksak Georg Wilhelmsen dok 92 s.2
184 Landssviksak Christen Knudsen
185 Andenæs, Johs (1998) «Det vanskelige oppgjøret, rettsoppgjøret etter okkupasjonen.» Tano Aschehoug, Oslo s.113-127
186 Landssviksak Olav Gunnarsen Østerli dok 18
187 Landssviksak Olav Aaagetveit dok 11
188 Ibid dok 18
189 Skobba (1994) «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s. 15
190 Landssviksak Ketil Eika dok 17
191 Ibid dok 47
192 Ibid dok 47
193 Varden 9. mai 1942
194 Landssviksak Ketil Eika doms kjennelse + dok 47
195 Varden 28. februar 1941
196 Gjerpen er i dag en del av Skien kommune
197 Landssviksak Georg Wilhelmsen dok 92
198 Ibid dok 37
199 Skobba (1994) «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s.47
200 Ibid dok 39
201 Ibid dok 1
202 Landssviksak Georg Wilhelmsen dok 39
203 Ibid dok 71
204 Ibid dok 1
205 Ibid dok 37 og 38
206 Ibid dok 92 s.52
207 Ibid dok 92
208 Skobba (1994) «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s.46-49. Landssviksak Georg Wilhelmsen dok 39
209 Landssviksak Georg Wilhelmsen dok 37
210 Landssviksak Olav Aagetveit dok 6
211 Landssviksak Georg Wilhelmsen dok 8b
212 Ibid dok iii
213 Ibid dok 8b
214 Ibid dok 92 s.2-3
215 Ibid dok 8b
216 Ibid dok ii
217 Landssviksak Georg Wilhelmsen dok ii
218 Skobba (2017) «NS i byer og bygder 1940-1945.» Telemark historie nr 38 – 2017 s. 51-52
219 Nerbøvik «Bønder i kamp, bygdefolkets krisehjelp 1925-35.» s.146
220 Ibid s.162-163
221 Rovde, Olav (2014) «Venstreborg, Soaldemokratisk Dominans Og Bølgjer Frå Høgre. Telemark som politisk region.» Telemark historie etter 1905 s.162.
222 Landssviksak Olav Lien dok 7
223 Landssviksak Olav Lien dok 8/10 s.10-11
224 Senterpartiet i dag
225 I dag en del av Nome kommune
226 Rjukan Dagblad 20. juni 1942
227 Landssvikssak Halvor K Skjellaug
228 Varden 28. juni 1943
229 Skobba (1994) «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s.14-15
230 Ibid s.44 – 45. og Landssviksak Ketil Eika
231 Landssviksak Olav Gunnarsen Østerli dok 18
232 Landssviksak Olav Bjørnsen dok 16
233 Landssviksak Ketil Eika dok 16
234 Landssviksak Olav Gunnarsen Østerli dok 17
