Nasjonal Samling – Innledning

Nasjonal Samlings ideologi og praksis

Nasjonal samling ble offisielt stiftet den 17. mai 1933 under ledelse av telemarkingen Vidkun Abraham Lauritz Quisling. Partiet ble stablet raskt på beina for å rekke stortingsvalget samme år.³ Partiet hadde en erklært nasjonalistisk ideologi, og selv om Quisling påstod at bevegelsen var noe eget for Norge⁴, så hadde partiet tydelig inspirasjon fra lignende partier i Europa som det italienske fascistpartiet «Partito Nazionale Fascista» og spesielt det tyske nazistpartiet NSDAP⁵ som hadde tatt makten i Tyskland i begynnelsen av 1933. Selv om NS til å begynne med forsøkte å ta avstand fra det tyske nazistpartiet,⁶ så kom de stadig nærmere det tyske NSDAP ideologisk sett i tiden frem mot 1940.

Nasjonal samling kom aldri til å få noen betydelig oppslutning ved stortingsvalg i Norge, og heller ikke i de fleste kommunene ved lokalvalg. En årsak til at NS fikk så lav oppslutning var mangelen på politisk, økonomisk og kulturell krise i særlig grad. Men noen steder i landet opplevde slike kriser, og det var i disse områdene NS fikk grep. På det meste fikk partiet 2.2% oppslutning ved storingsvalget i 1933,⁷ og NS sin oppslutning på landsbasis kom bare til å synke ved resten av valgene utover 1930-tallet. Dette kom som en overraskelse for Quisling og mange andre i partiet, som hadde forventet vid folkelig støtte ettersom det pleide å komme store folkemengder, ofte i tusenvis, når Quisling talte ved arrangementer. For eksempel ved bondestevnet i Bø i Telemark, da han var forsvarsminister for bondepartiet.⁸ Det var også et tilbakeslag for NS fordi fascismen hadde et ideal om at brede lag av befolkningen skulle danne en vid bevegelse, men det ble aldri noen slik bevegelse i Norge. Ved neste stortingsvalg i 1936⁹ fikk NS bare 1,8% oppslutning, og dette nederlaget kom til å føre til splittelse innad i partiet, og flere meldte seg ut. Det hadde vært mye intern splid i partiet frem mot 1937, og valgnederlaget i 1936 førte til partisplittelse. Johan Hjort, som frem til dette hadde vært en viktig mann i partiet og en mulig rival til førerposisjonen, ble nærmest forvist av Quisling som på sin side ikke ville ha noen rivaler.¹⁰ NS ble da redusert til en innestengt gruppe med dedikerte medlemmer, som Ivo de Figueiredo og Hans Olaf Brevig beskriver som «en sekt».¹¹ Denne effekten blir mer tydelig etter den tyske invasjonen den 9. april 1940. NS-medlemmer ble uglesett av lokalsamfunnet og ofte sosialt isolert. Det ble dermed stort sett til at NS-medlemmer omga seg med hverandre og forble en isolert gjeng fryst ut av samfunnet, noe som forsterket sektstatusen deres. Og som vi skal se, så var NS-folk stort sett rekruttert innenfor de samme familiene og sosiale kretsene.

NS sin politikk gikk ut på å beskytte nasjonen Norge mot hva de anså som indre og ytre fiender. Raselæren gjorde seg gjeldende i NS som i andre nazistpartier. De anså den nordiske, eller germanske, rase som en slags eliterase.¹² Mens spesielt jødene ble ansett som en mindreverdig rase, som hadde skyld i mange av verdens problemer. NS var også ute etter å finne det «urnorske», og de ville heller ha norsk folkekultur enn popkultur fra Amerika.¹³ NS-politikk skulle være «overpolitisk.» Det vil si at det ikke skulle være politisk debatt eller demokrati. Det skulle være en fører som effektivt styre alt, og som hadde folkets beste i hjerte og sinn når han tok sine beslutninger. Et viktig tema for NS var at alle de germanske folkeslag måtte stå sammen mot jødene og bolsjevismen.

Den internasjonale nazistiske strømningen var kjennetegnet ved et fatalistisk verdenssyn, og NS var intet unntak.¹⁴ De største truslene for NS var bolsjevismen, eller marxisme og kommunisme, og jødene, som NS mente var en stor trussel for nasjonens eksistens. Bolsjevismetrusselen gjorde seg gjeldende med den store nabo i øst, Sovjetunionen. I Norge mente NS at Arbeiderpartiet representerte den kommunistiske trusselen, selv om Arbeiderpartiet hadde gått vekk fra den kommunistiske linjen og blitt et moderat parti i 1927. Quisling hadde arbeidet med Fridtjof Nansen i Sovjetunionen og sett resultatene av grusomhetene under den russiske revolusjon og borgerkrigen på 1920 tallet, noe som åpenbart preget NS sitt syn på kommunismen. Quisling skrev flere artikler om situasjonen i Russland og samlet dem i boka «Russland og vi», hvor man tydelig ser denne frykten. Det var en genuin frykt for at det som skjedde under revolusjonen i Russland også kunne skje i Norge.¹⁵

Den tyske okkupasjonen

Nasjonal Samling ville nok aldri sett noen form for regjeringsmakt om det ikke hadde vært for den tyske invasjonen av Norge den 9. april 1940, da Quisling begikk statskupp og erklærte seg selv som statsminister via radio på kvelden. Ettersom regjeringen og kongen slapp unna, kunne ikke tyskerne styre Norge gjennom en marionettregjering på samme måte som de gjorde i andre okkuperte land som for eksempel Danmark. Så okkupasjonsmakten kom derfor til å støtte seg til Quisling og NS i stedet. Fra den 25. september 1940 ble NS det eneste partiet som var tillat av den tyske okkupasjonsmakten, representert av rikskommisær Josef Terboven.

Den første Quisling-regjeringen falt etter en uke. Allikevel ble NS det Statsbærende partiet under hele krigen. Men selv om NS samarbeidet med tyskerne, ønsket Quisling et selvstendig Norge, og arbeidet for en fredsavtale. Samtidig ønsket han dog at Norge skulle bli med i aksemaktene.¹⁶

Kommunereformen

Nasjonal samling var sterkt imot demokrati og parlamentarisme. På 1930-tallet hadde partiet kritisert parlamentarismen kraftig og de tok grep for å avskaffe den så snart de ble satt inn til å styre av tyskerne. Ifølge NS sin ideologi hindret demokratiet og partisystemet objektivt fornuftige avgjørelser, og i tillegg mente de at et slikt politisk system virket splittende på folket. NS mente at partipolitikken fungerte så dårlig at det til slutt ville bryte sammen av seg selv. Det fremstår dermed som inkonsekvent at NS selv var et politisk parti som samtidig hatet partipolitikk. Men dette kan forklares med at medlemmene betraktet NS som en bevegelse, og ikke som et politisk parti. NS ville erstatte partipolitikken og parlamentarismen med «førerprinsippet». Førerprinsippet gikk ut på at nasjonen skulle ledes av en sterk mann som skulle ha fellesskapets interesser i hjertet, og som skulle ta politiske avgjørelser på vegne av fellesskapet, han skulle være en samlende figur for den norske nasjon, og dermed hindre splittelse. Tanken var at dette skulle være en effektiv måte å styre landet på, og at det skulle hindre flertallsdiktatur. Det var kompetanse, dyktighet og fagkunnskap som skulle ligge til grunn for førerprinsippet. Føreren skulle ha alle disse egenskapene. I tillegg til en nasjonal fører, skulle hvert fylke og hver kommune også ha sin egen fører ifølge NS nyordningsplaner.¹⁷

I september 1940 ble innenriksdepartementet opprettet av rikskomisær Josef Terboven for å nyordne det norske samfunnet og den offentlige administrasjonen. Innenriksdepartementet under innenriksminister Albert Viljam Hagelin forsøkte å iverksette en ny kommunal reform etter førerprinsippet og korporative prinsipper. Det ble bestemt at fra og med den 1. januar 1941 så skulle førerprinsippet settes ut i livet i den norske lokalforvaltningen. NS sin plan for lokalstyret var at fylket og kommunen skulle beholdes, men ordførerne skulle bli lokale førerskikkelser. Personer som var lojale mot NS eller samarbeidsvillige overfor tyskerne ble nå satt inn i viktige stillinger. Men det var ikke alltid like lett å finne folk som var både lojale og kompetente, ettersom det fantes et begrenset antall NS medlemmer og det kunne være vanskelig å rekruttere nye. Dette kom til å bli et gjennomgående problem i NS-administrasjonene over hele landet.¹⁸ Folk skulle settes inn i posisjoner via utnevninger ovenfra. Ordførerne ble oppnevnt av innenriksdepartementet. Men reformene i lokalforvaltningen måtte stemme overens med okkupasjonsmaktens interesser ettersom NS satt ved makta på tyskernes nåde, og NS sin videre makt var avhengig av rikskommissariatet. Fra 1941 ble det påbudt for alle som jobbet i forvaltningen å være NS-medlemmer, og fra 1942 var så å si alle ordførere NS-medlemmer. Målet for NS var å danne en effektiv førerstat. Det var enda mer storslåtte planer for hvordan kommunalforvaltningen skulle settes opp da okkupasjonen var over, men det ble naturligvis aldri noe av på grunn av krigens utfall. Som så mye annet begrunnet NS innføringen av førerprinsippet med at det var slik Norge ble styrt i middelalderen før politikken i Norge ble påvirket av styremåtene i andre land. Mye av ideene til lokalforvaltningen ble hentet fra Tyskland.¹⁹

Fylkesmannen ble leder i fylket og ordføreren i kommunene, men i tillegg til dette hadde NS også ledere for selve partiet i hvert fylke og hver kommune. Tittelen til partilederen i fylket ble da til fylkesfører. Lederen for de lokale NS-lagene var lagføreren. I en periode under krigen hadde NS også større kretser bestående av flere lag, men disse kretsene ble ansett som et unødvendig ledd og ble derfor oppløst i 1943.

Les videre:

Nasjonal Samlings styre i fire Telemarkskommuner under okkupasjonstiden 1940-1945::

• Innholdsoversikt og detaljer
• Innledning
• NS i Telemark frem til okkupasjonen
• Porsgrunn, det eldste NS-laget i fylket
• NS i Skien, Telemarks sentrum
• Bø, et viktig støttepunkt for NS
• Tinn, nazifiseringen av en lite NS-vennlig kommune
• Sammenligning av NS i de forskjellige kommunene
• Konklusjon
• Kilder

---

Noter:

³ Dahl, Hans Fredrik. Hagtvet, Bernt. Hjeltnes Guri. (2009). «Den norske nasjonalsosialismen: Nasjonal samling 1933-1945 i tekst og bilder.» Pax forlag. S. 61 – 62
⁴ Figueiredo, Ivo (2002) «Nasjonal samling 1937-1940.» «Den norske fascismen: Nasjonal samling 1933-1940.» Pax forlag s.139
⁵ Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti)
⁶ Dahl, Hans Fredrik. (2012). «Quisling en norsk tragedie.» Aschehoug, Oslo. S. 161
⁷ Valgstatistikk fra SSB stortingsvalget 1933
⁸ Dahl, Hans Fredrik (1991) «Vidkun Quisling: En fører blir til.» Aschehoug, Oslo s.219
⁹ Stortingsvalg ble holdt hvert tredje år frem til 1936
¹⁰ Brevig, Hans Olaf (2002) «NS fra parti til sekt 1933-1937.» «Den norske fascismen: Nasjonal samling 1933-1940.» s. 91-104
¹¹ Figueiredo, (2002) «Nasjonal samling 1937-1940.» «Den norske fascismen: Nasjonal samling 1933-1940.» s.112
¹² Sørensen, Øystein (1989) «Hitler eller Quisling? Ideologiske brytninger i Nasjonal samling 1940-1945.» Cappelen, Oslo. s.46
¹³ Ibid. s. 32
¹⁴ Dahl, Hans Fredrik (2012) «Quisling en norsk tragedie.» s.155
¹⁵ Dahl, Hans Fredrik (2012) «Quisling en norsk tragedie.» s.47-106
¹⁶ Ibid s.380
¹⁷ Flo, Yngve «distriktsforvaltning etter førarprinsippet – nasjonal samlings nyordningsambisjonar overfor det lokale og regionale styringsverket.» Historisk tidsskrift nr1 2015. s. 7-28
¹⁸ Kroglund, Nina Droslum. (2016). «Hagelin Quislings høyere hånd.» Historie og kultur, Oslo. s.176
¹⁹ Kroglund. (2016) «Hagelin Quislings høyere hånd.» s. 159 – 183. Flo (2015) «distriktsforvaltning under førarprinsippet – nasjonal samlings nyordningsambisjonar overfor det lokale og regionale styringsverket.» Historisk tidsskrift nr1 2015. s. 7-28