Nasjonal Samling (NS) i Telemark frem til okkupasjonen

Telemark før krigen

Telemark var et fylke som noen ganger beskrives som Norge i miniatyr. Telemark var også et fylke med en del kontraster. I det sørlige Telemark var det kystkommuner med sjøfartstradisjon, og i øvre Telemark var det mange landkommuner, med fjell og daler. Telemarks «urbane senter» var og er hovedsakelig det som kalles Grenlandsområdet, rundt Skiensfjorden, bestående av byene Skien og Porsgrunn og de omkringliggende områdene. Men fylket hadde også de mindre bykommunene Notodden, Kragerø og Brevik. Alle byene med unntak av Notodden ligger i det sørlige Telemark, ved eller nær kysten.

Det var mange arbeidere i Telemark som jobbet i storindustrien. De viktigste industriområdene var Grenland, Ulefoss²⁰, og Rjukan. Som i de fleste arbeiderkommuner stod Arbeiderpartiet sterkt i Telemark. Storlockouten på norsk Hydro i 1931 førte til den mest alvorlige arbeiderkonflikten i Norges historie, det såkalte Menstadslaget i Skien mellom demonstrerende arbeidere og politiet. De demonstrerende arbeiderne forsøkte å fjerne streikebrytere som ble satt inn av Norsk Hydro. Et gardekompani og fire marinefartøy ble dirigert til Skien av den daværende forsvarsministeren, som var senere NS-leder Vidkun Quisling, etter ordre fra statsminister Kolstad. Dette var en hendelse som kom til å sette sine spor både i Telemark og i Norge.²¹ En slik voldsom arbeiderkonflikt var nok med på å forme NS sin betraktning om at kommunismen var en reel trussel for Norge og Telemark. Dette kommer frem i et internt partiblad for tillitsmennene i Telemark der Fylkesføreren skrev at Telemark hadde fått stor påvirkning fra marxismen.²² I interne partiskriv og korrespondanse ble det ved flere anledninger skrevet om marxismens villedende innflytelse i Telemark og i kommunene.²³

I tillegg til industrien hadde Telemark også en lang tradisjon for jordbruk. Spesielt i Midt-Telemark var det lang tradisjon for selveiende storbønder og odelsbønder. Det var med andre ord lang tradisjon for relativt rike og frie bønder. Derfor kom gjeldskrisa, som var en del av den internasjonale finanskrisa på slutten av 1920 tallet, til å sette dype spor i dette fylket utover 1930 tallet og frem til krigen. I Telemark var den gjennomsnittlige gjeldsprosenten på 50% i 1932. Altså at gjelda utgjorde 50% av gårdens verdi. Denne gjeldskrisa gjorde at organisasjonen «Bygdefolkets Krisehjelp» ble formet for å organisere bøndene og fremme deres interesser. Det forekom noen ganger sammenstøt mellom politi og bønder rundt tvangsauksjonene.²⁴

Begynnelsen av 1930-tallet kom derfor til å bli noen viktige og relativt urolige år i Telemark fylke, og radikale arbeidere og trusselen mot den selveiende bonden fikk innflytelse på NS sin posisjon i fylket.

NS i Telemark

Selv om NS i Telemark som helhet forble et mindre parti, så var det flere kommuner i midt Telemark hvor NS fikk over 25% oppslutning, og totalt blant bygdefolket i fylket fikk NS 9% sammenlagt²⁵ og det var flere aktive lag, spesielt Porsgrunnslaget var meget aktivt. De kommunene hvor NS hadde høyest prosentvis oppslutning var Bø, Seljord, Kviteseid, og Hjartdal.²⁶ Telemark ble ansett som et viktig velgerfylke for NS ved valget i 1936 der NS fikk 3.1% av stemmene og var sammen med Hedmark, Oppland og Oslo de fylkene med høyest oppslutning.²⁷ Så NS ble et betydelig parti i mange Telemarkskommuner. En av årsakene til den høye oppslutningen var at NS stilte valglister sammen med bygdefolkets krisehjelp i Telemark, og fikk dermed drahjelp av gjeldskrisen i jordbruket. Mye av NS sin støtte kom til å forsvinne etter at denne krisa var over. En vesentlig del av støtten til NS kom fra velstående bønder i fylket.²⁸

Hovedsetet for NS i Telemark var Skien kommune, der fylkesadministrasjonen satt, men NS stod ikke spesielt sterkt i denne kommunen. Når man ser på et kart hvor NS stod svakest og sterkest, ser man at de stod sterkest i tradisjonelle bondekommuner med mange selveiende bønder, og at de stod svakere i tradisjonelle arbeiderkommuner. Men for eksempel i Porsgrunn som var en by med mange arbeidere fikk NS mer støtte enn i andre arbeiderkommuner. I Telemark stod venstresiden sterkt. Ved valget i 1933 var Arbeiderpartiet det aller største partiet, etterfulgt av Venstre. Bondepartiet var relativt populært i landbrukskommunene.

Selv om NS forble et lite parti også i Telemark fylke, var oppslutningen i flere av kommunene isolert sett betydelig utover 1930-tallet. Flere kommuner i Telemark var viktige støttepunkter for NS, som for eksempel Bø kommune, og NS i Porsgrunn var spesielt aktive. Telemark var også viktig som førerens hjemfylke, som en miniatyr av Norge, og hadde flere eksempler på den selveiende odelsbonde som NS idealiserte. Telemark representerte et bilde på hva NS betraktet som den norske arven, eller den nordgermanske arven. Mye av den mest kjente norske kulturarven kom derfra, som for eksempel hardingfele og Ibsen. Så selv om NS kanskje ikke var så store i fylket som helhet, så hadde NS viktige støttepunkter i Telemark og anså Telemark som et sentralt fylke. Og ut ifra Budstikka, som var et tidsskrift for NS tillitsmenn i Telemark, var det viktig å redde Telemark fra den store marxistiske innflytelsen i fylket.²⁹

Skien

Skien var en kommune med mye industri, åsted for Menstadslaget, og Arbeiderpartiet stod sterkt i byen. På 1930 tallet hadde Skien omtrent 15000 innbyggere. Byen har i senere år blitt sammenslått med flere nabokommuner som på grunn av deres nærhet også kommer til å bli noe nevnt, men jeg kommer hovedsakelig til å fokusere på de sentrumsnære områdene. Ved stortingsvalget i 1933 var det Arbeiderpartiet som var det største partiet, etterfulgt av Venstre. NS hadde lite oppslutning med bare 280 stemmer. Ved kommunevalget i 1934 var det fortsatt Arbeiderpartiet og Venstre som stod sterkest, men ordføreren ble en høyremann. Denne trenden holdt også ved stortingsvalget i 1936 hvor Arbeiderpartiet fikk nesten halvparten av stemmene, og ved kommunevalget i 1937. På 1930-tallet hadde Skien ordførere fra partiene Venstre og Høyre.³⁰

Porsgrunn

Porsgrunn var som nabobyen Skien en industriby. Også her var Arbeiderpartiet det største partiet ved stortingsvalget i 1933. Men i Porsgrunn stod også Høyre relativt sterkt sammen med Venstre. Folketallet i Porsgrunn lå på ca. 9000 innbyggere. På samme måte som Skien har også Porsgrunn blitt sammenslått med flere av nabokommunene, men hovedfokuset kommer igjen til å være på selve byen. Ved kommunevalget i 1934 stod Høyre og Arbeiderpartiet sterkt, men NS fikk også inn 3 representanter i kommunestyret, så NS hadde mer innflytelse her enn i nabobyen. Ved stortingsvalget i 1936 vedvarer mye av de samme tallene fra 1934, og NS har omtrent like mange stemmer. Men ved kommunevalget i 1937 falt NS ut av kommunestyret. Den fallende NS-oppslutningen skyldes sannsynligvis valgnederlaget og splittelsen av partiet etter valget i 1936. Vi ser av valgstatistikken at både Arbeiderpartiet og Høyre holder seg som de største partiene, etterfulgt av Venstre. Det er viktig å få med seg at den borgerlige tilstedeværelsen i Porsgrunn var større enn i Skien.³¹

Bø

Bø i Telemark var en relativt stor bygd med litt over 3000 innbyggere. Dette var en tradisjonell bondekommune. Bø var på denne tiden et viktig senter for Midt-Telemark og var et knutepunkt for vei og jernbane. I Bø var det Arbeiderpartiet som var det største partiet ved valget i 1933 med 500 stemmer, etterfulgt av NS og Bygdefolkets Krisehjelp i listesamarbeid med 344 stemmer, altså omtrent 25% oppslutning. Etter dem kom Venstre med i underkant av 300 stemmer. Ordførerne i Bø i på 1930-tallet kom fra Venstre, og varaordføreren var en periode Ketil Eika fra NS, som senere ble NS-ordfører for bygda under okkupasjonen.³² Selv om NS sin oppslutning falt dramatisk ved valget i 1936 fra over 25% til 8,7%, var Bø fortsatt et viktig støttepunkt for NS ved dette valget, og en av kommunene med høyest oppslutning på landsbasis. ³³ Men selv om Bø var en viktig kommune for NS, så var det Arbeiderpartiet og Venstre, som var de største partiene der også ved kommunevalget i 1937. Det var familiene fra kriserammede gårder i bygda som formet kjernen til det lokale NS-laget, og det at Quisling var Telemarking var ifølge Ingvar Skobba med på å øke velviljen mot NS i Bø.³⁴ Utfra landssviksakene jeg har sett på vil jeg si meg enig i dette. Og det kan godt tenkes at det samme gjaldt resten av fylket, spesielt på landsbygda. Det at han var fra en gammel og respektert telemarksslekt gjorde neppe skade på velviljen mot NS.³⁵

Tinn

Tinn ligger helt nord i Telemark, og er en ganske stor kommune i utstrekning. Den hadde på 1930-tallet rundt 10.000 innbyggere. Det administrative senteret for Tinn var og er Rjukan. I tillegg til Rjukan ligger det også flere bygder i Tinn, men de fleste bodde på Rjukan. I Rjukan hadde Norsk Hydro en stor tilstedeværelse, og mange arbeidet i industrien. Som i andre arbeiderkommuner stod Arbeiderpartiet sterkt ved valget i 1933 med hele 2921 av 5285 stemmer. Høyre og Venstre lå på omtrent 800 stemmer hver. NS og krisehjelpen hadde liten oppslutning, med rundt 200 stemmer. Men selv om arbeiderpartiet stod sterkt i kommunen var det en ordfører fra Venstre som ble valgt i 1934. Valgresultatene ved stortingsvalget i 1936 var omtrent det samme som i 1933. Ved kommunevalget i 1937 var ordføreren fra en liste for borgerlig samling.³⁶

Av disse kommunene var det dermed i Bø NS stod sterkest før okkupasjonen. Men de var også godt representer i lokalpolitikken i Porsgrunn.

Bygdefolkets krisehjelp

Gjeldskrisa, som var en del av den internasjonale finanskrisen fra 1929, også kjent som «den store depresjonen», gjorde seg gjeldende i Midt-Telemark gjennom tvangsauksjoner og tvangsutflytninger fra gårder. NS mente at dette var en del av det urettferdige kapitalistiske systemet. De mente da at kapitalismen, som bolsjevismen, ble en trussel for den selveiende bonden i Norge.³⁷ Kommunismefrykten ble nok også forsterket av at NKP hadde oppslutning på 25% i Telemarks fylkes- og stortingsvalg på 1920 tallet.³⁸ Så det høye gjeldstrykket på bygdene i Telemark ga nok NS høyere oppslutning i visse kommuner. I noen tilfeller så var også bygdene i ferd med å bryte sammen av gjeldstrykket. På grunn av dette ble bygdefolkets krisehjelp stiftet i 1931, og NS stilte lister sammen med dem i flere kommuner i landet ved valget i 1933, blant annet i Telemark. NS og krisehjelpen forsøkte da å redde folks gårder fra tvangsauksjoner. For mange bygdefolk fantes det en genuin tro på at NS og krisehjelpen kunne løse gjeldskrisa i bøndenes favør.³⁹ Utfra fra dette kan man jo stille spørsmålet om de var NS eller krisehjelpen folk stemte på i Telemarks landkommuner. Uansett så hadde gjeldskrisa mye å si for oppslutningen, fordi ved neste stortingsvalg i 1936, etter at krisen gikk over, falt NS sin støtte dramatisk i Telemarks landkommuner. Flere tidligere medlemmer av krisehjelpen ble så med i NS da krigen kom, blant annet en av lederne, Olav Lien.⁴⁰

Christen Knudsen settes inn

Blant Telemarks byer var det Notodden som hadde høyest prosentandel NS-oppslutning i 1933 med 5,7%. Men det var Porsgrunn som kom til å vokse til å bli det største NS-miljøet i Telemark gjennom 1930-tallet. Mens oppslutningen til NS avtok på Notodden, økte den i Porsgrunn. I 1936 var Porsgrunn Telemarksbyen med høyest NS-oppslutning og det var flere prominente aktive medlemmer. I spissen for NS i Porsgrunn stod familien Knudsen.⁴¹ Porsgrunn ble sentret for NS i nedre Telemark. Det var det eldste NS-laget i fylket og muligens det eldste i landet. Også NS sin kvinneorganisasjon hadde et av sine eldste lag i Telemark.⁴²

Rikskomisær Terboven gjorde NS til det statsbærende partiet den 25. september 1940, og NS-medlemmer skulle settes inn i kommunale verv fra og med den 1. januar 1941. Til å styre førerens hjemfylke ble først den gamle NS-mannen Christen Knudsen, som var lokalleder og fylkesfører for NS siden 1937, satt inn som både fylkesfører og fylkesmann. Knudsen, som var nevøen til tidligere statsminister Gunnar Knudsen, var en kjent politisk figur i Porsgrunn. Det at Knudsen gikk over til NS gjorde at flere av hans supportere i Porsgrunn stemte NS ved valget i 1933. Dette hjalp godt på oppslutningen i Porsgrunn. Mange av de som havnet i lokalposisjonene for NS i Telemark under krigen var nyinnmeldte under okkupasjonen, men det var en kjerne av gamle medlemmer.⁴³

Kvelden den 9. april 1940 fikk Christen Knudsen beskjed fra Vidkun Quisling om å mobilisere hirden i Telemark og sende dem til Oslo for å danne en livvakts-styrke for ham. Knudsen mobiliserte 4 biler med hirdmedlemmer fra Porsgrunn som skulle være Quislings livvakter.⁴⁴ En av hirdmennene ble bevæpnet med en pistol og de tok med seg hirdmenn fra Vestfold på reisen til Oslo. Det at Christen Knudsen var en av de første Quisling henvendte seg til den 9. april viser hvor dype bånd det var mellom NS-ledelsen i Telemark, spesielt Knudsen-familien, og sentralledelsen. Christen Knudsen satte straks i gang tiltak for å hjelpe Quislings maktovertagelse i Porsgrunn og henvendte seg til flere kjente lokalpersoner med oppfordring om å støtte opp under Quisling-regjeringen og NS. Han forsøkte også å få stoppet mobiliseringen som hadde blitt satt i gang av Nygaardsvold-regjeringen. Knudsen satte i gang en vervingskampanje for NS og startet arbeidet med å utvide partiorganisasjonen: Nå skulle kretsene bli utbygget i resten av fylket også. I tillegg opprettet Knudsen fylkeskontor for NS i Skien.⁴⁵ Telemarks fylkesorganer var i Skien, så det var også der NS sitt fylkeskontor skulle være. Men selv om Knudsen satte i gang maktovertagelsen allerede den 9. april, kom ikke tyskerne til å innta Skien og Porsgrunn før en uke senere, den 16. april. Og i Vinje, nabokommunen til Tinn i øvre Telemark, holdt norske styrker ut helt frem til den 8. mai.⁴⁶ Og selv om Knudsen satte i gang overtagelsen ganske raskt så tok ikke NS over kommunale verv før januar 1941. På grunn av Knudsens vennskap med Quisling hadde porsgrunnslaget, og i forlengelse Telemarkslaget, god kontakt med NS sin sentraladministrasjon i Oslo. Harald Franklin Knudsen kom til å beskrive hans families forhold med Quisling i en bok han ga ut på 1950-tallet som het «Jeg var Quislings sekretær». Og ifølge hans beretning ble det nære bånd mellom Quisling-familien og Knudsen-familien⁴⁷

NS fikk mange nyinnmeldinger etter at Tyskland hadde okkupert landet og NS ble det eneste lovlige partiet. Dette skyldes sannsynligvis opportunisme, frykt for Sovjetunionen, og at mange mente det var bedre å ha nordmenn i administrasjonen enn tyskere. At man heller ville ha nordmenn i administrasjonen enn tyskere var faktisk en av de vanligere grunnene til å bli med i NS.⁴⁸ Mange var også lei av tidligere politikk i Norge og fant mye de mente var bra i NS sitt program.

Fylkesmannen og fylkesføreren

Christen Knudsen (f.1873) hadde vært aktivt NS-medlem før krigen og var som sagt fylkesfører i Telemark fra 1937. Mye av NS sitt arbeid i Porsgrunn ble utført av ham og hans familie. Knudsen-familien kan sies å ha stått for driften av hele lokallaget til NS i Porsgrunn. Knudsen hadde meldt seg inn i NS etter et besøk fra Quisling i hans hjem på Frednes i Porsgrunn, hvor Quisling personlig ba Knudsen om å bli med etter å ha diskutert NS sitt program. Knudsen sa seg enig, men ville ikke gjøre noe som gikk imot hans samvittighet.⁴⁹

Ved NS sin overtagelse av administrasjonen ble han utnevnt til fylkesmann for Telemark som den første NS-fylkesmannen i landet.⁵⁰ Selv om NS ikke skulle tiltre i kommunale verv før januar 1941, rapporterte «Rjukan dagblad» og «Varden» allerede i oktober 1940 at Christen Knudsen hadde tatt over som fylkesmann.⁵¹ Dette viser at man i Telemark allerede hadde en god ide om hvem som skulle settes inn da NS tok over. Knudsen var en personlig bekjent av Quisling, han var også en kjent lokalpolitikker med lang politisk erfaring og hadde representert Høyere på stortinget i en periode fra 1925 til 1927 og sittet i Porsgrunns bystyre av og på i flere perioder. Han forlot Høyere til fordel for NS og uttalte etter okkupasjonen at «Høyre hadde skilt lag med meg».⁵² Overgangen hans til NS i 1933 kom overraskende for mange siden han var varaordfører for høyre i Porsgrunn da han byttet parti.⁵³ Han hadde vært med i NS siden året det ble grunnlagt og Porsgrunnslaget ble et av de første lokallagene i landet. I tillegg ble Knudsen karakteriser som en rettskaffen mann. Alt dette var egenskaper NS og rikskommissariatet ønsket av folk som skulle ha offentlige stillinger. Knudsen hadde vært hirdsjef i Telemark i perioden mars 1935-juni 1940. Han var et veldig aktivt medlem. Før krigen hadde han livnært seg som skipsreder i Porsgrunn i perioden 1923-1934 og senere jobbet som revisor.

Ifølge Knudsen selv, mente han at kommuneforvaltningen var best tjent ved å beholde personellet som jobbet i stillingene før NS-overtagelsen. Men allikevel skulle helst alle i administrasjonen inn i NS, og flere ble avskjediget fordi de ikke ville melde seg inn.⁵⁴

Knudsen kom til å nyte respekt blant NS-folk i hele Telemark. Han ble takket av alle ordførerne på fylkestinget i 1942 for sin gode og kameratslige opptreden. Det ble sagt at det å møte han på kontoret var som å komme inn til en venn.⁵⁵

Etter at Knudsen ble rekruttert inn i NS av Quisling, utviklet det seg et vennskap mellom de to. I landssviksaken til Knudsen er det flere dokumenter som viser til personlig korrespondanse mellom dem, inkludert et bursdagsbrev fra Knudsen til Quisling. Den 8. april 1940, dagen før invasjonen, møtte Christen Knudsen og sønnen hans, Harald Knudsen, Quisling på hotell Bristol i Oslo. Harald Knudsen var for øvrig også Quislings sekretær. Da Knudsen sr. reiste tilbake til Porsgrunn ble Harald værende igjen med Quisling. Han innlosjerte Quisling på et rom på Hotel Continental under sitt eget navn den 9. april før Quisling holdt sin beryktede radiotale. Ifølge vitnesbyrdet i Christen Knudsens landssviksak var det mistanke om at han diskuterte en mulig tysk invasjon sammen med Quisling og hva planene for dette var, men Knudsen sr. fortalte etter krigen at han ikke kjente til noen planer om en tysk invasjon av Norge, og Knudsen jr. sa også at han ikke kjente til noen slike planer i samtalen faren hans og Quisling hadde kvelden den 8. april.⁵⁶

Men å fungere både som leder for partiorganisasjonen, som fylkesfører, og som leder for fylkesadministrasjonen i kapasitet av fylkesmann ble for mye arbeid for Knudsen, som i tillegg hadde helseproblemer. Derfor ble i stedet Olav Gunleiksson Dalen (f.1899) fra Kviteseid satt inn som stedfortredende fylkesfører i Telemark fra høsten 1940, og ble formelt fylkesfører i 1944 etter at Knudsen ble løst fra sitt embete av Quisling.⁵⁷

Dalen hadde også vært medlem siden 1933, men i motsetning til Knudsen var han lenge et passivt medlem. Han hadde vært lagfører i Kviteseid før krigen, hvor han var gårdsdriver på familiegården under okkupasjonen. Han var også utdannet ingeniør med flere utenlandsopphold, blant annet i Amerika, gjennom sitt arbeide. Under et politiavhør etter krigen oppgav han at hans begrunnelse for å melde seg inn i NS var at han mente at NS kunne bringe landet lengst frem sosialt sett. Dalen skal ha vært veldig villig til å ta over posisjonen som fylkesfører, og han gikk fult og helt inn i sitt verv. Han ble i vitneavhør etter krigen tillagt mange positive egenskaper som rettskaffen, nøktern og solid. Han var også beskrevet som en forsiktig mann, og skal ha vært en god arbeidsgiver for arbeiderne på gården hans i Kviteseid. En slik pålitelig mann var nettopp hva NS og rikskommissariatet ønsket inn i NS-forvaltningen. Etter krigen ble han beskrevet som en god mann med villedet idealisme i domsslutningen.⁵⁸

Dalen skjønte hvor viktig pressen var for propagandaformål og prøvde derfor å få full kontroll over den. Dalen anså både kapitalismen og kommunismen som en trussel mot Norge, og spesielt mot de norske bøndene, noe som var i tråd med programmet til NS. Han mente at det var gjeldskrisa i 1933 som gjorde at NS fikk så mye støtte blant Telemarks bygdefolk. Dalen var generelt skeptisk til å bruke voldelige midler til å fremme NS sine interesser, og han begrunnet ofte handlingene sine med at han fulgte lover og bestemmelser. Men selv om han ikke likte å bruke vold mot motstandere, holdt han seg ikke for god til trusler og pressmidler mot jøssingene i fylket.⁵⁹

NS fikk ikke noe formell makt i Telemark før Knudsen tok over som fylkesmann i oktober 1940. Men i realiteten hadde Knudsen og NS satt i gang samarbeid med tyskerne, og satt i gang en overtagelsesprosess allerede i de første dagene etter den 9. april. Så spørsmålet blir om NS sin maktovertagelse startet da Terboven gjorde NS til det statsbærende partiet og NS fikk formelle verv, eller da NS begynte å samarbeide med tyskerne og fikk økende makt. Knudsen og NS begynte jo å oppføre seg som makthaverne i fylket og Porsgrunn så snart invasjonen var et faktum. Dette er spesielt synlig med forordningene som ble sent ut til pressen av Knudsen. Og da Knudsen ytret at radiokringkasteren i Porsgrunn var en torn i siden til nazistene, ble den sprengt i luften kort tid etter. Og som Rovde skrev i «Telemarks historie etter 1905» så gikk den formelle NS-overtagelsen raskt i Telemark i forhold til det meste av resten av Norge, som det første fylket med en NS-fylkesmann. Men rekruteringen og styringen var vanskelig etter at NS først tok over på grunn av mangel på medlemmer og kompetente kandidater. ⁶⁰

En vanlig beskrivelse jeg kommer over i litteraturen er at Christen Knudsen satt som fylkesfører til 1944. Dette teknisk sett riktig, men Olav Dalen hadde allerede tatt over som fungerende fylkesfører fra høsten 1940. Han tok da over alle ansvarsområdene til Knudsen og representerte Telemark på landsmøter. Mange av dokumentene han signerte var da også titulert «fylkesfører». Vi kan også se at Dalen ofte ble referert til som fylkesfører i avisene Varden og Rjukan Dagblad før han formelt ble utnevnt.⁶¹ Det var derfor i realiteten Dalen som var fylkesfører i Telemark gjennom det meste av okkupasjonen.⁶²

Både Knudsen og Dalen var ideologisk overbeviste, pålitelige og kompetente NS-politikkere. Men det var ikke alltid like lett for NS-administrasjonen å finne nok kompetente og positivt ansette mennesker som også var nazister til å sette inn i offentlige stillinger.

Biskopen i Telemark

En annen del av NS sin overtagelse av landet var overtagelsen av kirken. Etter at de fleste prester, inkludert alle biskoper, hadde gått av i protest mot NS i 1942, skulle nye NS-lojale prester settes inn. Skien bispedømme, som dekket Agder fylkene og Telemark, ble opprettet i 1942 av ministerpresident Quisling med Ludvig Daae Zwilgmeyer (f.1886) som biskop. Skien kirke ble til bispesete og omdøpt til Skien domkirke. Zwilgmeyer hadde vært NS-medlem siden 1933. Han var utdannet teolog og hadde vært sogneprest i Porsgrunn.⁶³ Da Norge ble okkupert oppfordret han folk til å melde seg inn i NS for å støtte den nye tid og gledet seg over at partistridigheter nå var over.⁶⁴ Som ellers i landet var det vanskelig for den nyinnsatte NS-biskopen å styre bispedømmet sitt. De fleste prestene var NS-fiendtlige og gikk av i 1942. De få NS-prestene som fantes, var ikke nok til å fylle alle prestestillingene. NS-styret i kirken begynte å kurse lekfolk til å bli prester. Slike «lekmannsprester» hadde ingen formell teologisk utdanning. Zwilgmeyer fikk to slike lekmannsprester sendt til sitt bispedømme. En ble sendt til Agder, mens den andre ved navn Arne Rydland ble satt inn som prest i Skien.⁶⁵

Selv om de aller fleste av de gamle prestene la ned sine statelige embeter, fortsatte flere å fungere som prester uten offisielt embete. De holdt da gudstjeneste, men hadde ikke myndighet til å for eksempel vie ektepar.⁶⁶ I mange tilfeller kom disse prestene til å bli viktige motstandere av NS-regimet, og NS-myndighetene forsøkte stadig å kue dem. Mange kristne som støttet NS, gjorde det fordi de var redde for at bolsjevismen ville utslette kristendommen. Kommunismen ønsket jo å utslette all religion.

Politiet og lensmenn

Det tyske sikkerhetspolitiet opprettet et avdelingskontor i Larvik i Vestfold. Dette avdelingskontoret hadde ansvar for Telemark. Men i 1945 ble det også opprettet eget kontor i Skien. I Telemark ble nazifiseringen av politiet viktig. Høsten 1940 meldte alle politifolk i Skien seg inn i NS, og de andre politikamrene i Norge kom raskt til å følge etter. I 1941 ble alle lensmenn tvunget til å enten bli med i NS eller å gå av. Politiet ble da presset til å være lojale mot nyordningen. I 1941 skulle ikke bare administrativt ansatte byttes ut med NS-medlemmer, dette skulle nå også gjelde politi og lensmenn. Polititjenesten fikk beskjed om å enten melde seg inn i NS eller å gå av. I 1943 var hele 18 av 22 lensmenn i fylket utnevnt av NS-administrasjonen. Spesielt i Porsgrunn gikk NS-laget inn på å få politifolkene med i Nasjonal Samling. Like etter invasjonen ble Porsgrunn politidistrikt underlagt politimesteren i Skien som var medlem av Nasjonal Samling etter et sammenstøt mellom hird og demonstranter i byen. I Porsgrunn meldte alle unntatt 2 politimenn seg inn i NS, men de fleste kom til å melde seg ut igjen året etter til stor irritasjon for NS-laglederen i byen.⁶⁷

Under okkupasjonen ble politiet påbudt å bruke «den germanske hilsen» som NS kalte det. Denne ble utført ved å strekke ut armen og si «heil og sæl», på samme måte som man hilste «heil Hitler» i Tyskland. Ifølge NS-ideologi var dette en vanlig måte nordmenn pleide å hilse på hverandre i middelalderen. I tillegg til bruken av den germanske hilsen ble også norsk politi forsøkt omorganisert etter tysk modell, og bruken av uniformer med tysk stil ble vanlig. Det var viktig både for NS og tyskerne å få politiet til å bli med på nyordningen og den nye tid, og det ble brukt mye energi på å få dem med. Straks Terboven erklærte NS for Norges statsbærende parti senhøsten 1940 begynte NS å agitere for å få politiet inn i partiet, og mange politifolk ble med i Nasjonal Samling. Det ble også opprettet et eget politidepartement av Terboven.⁶⁸

Alle lensmenn skulle erstattes med NS-folk, men igjen møtte NS på problemet fordi det rett og slett ikke var nok kompetente NS-folk til å sette inn i vervene. Dette endte derfor ofte med at lensmenn måtte hentes fra andre kommuner, og mange opplevde dermed å få en fremmed lensmann. Lensmannen ble da betraktet som «en utenfra» i tillegg til å være fra Nasjonal samling, og endte opp som en slags «outsider» i bygda. Dette skjedde for eksempel i Bø.⁶⁹

Gissellister og jøssinglister

Jøssing var en betegnelse brukt av NS-folk som et skjellsord mot de i samfunnet som var anti-NS og støttet de allierte. Selv om ordet jøssing opprinnelig var et skjellsord, ble det brukt som et honnørord blant dem som var anti-NS og blant motstandsfolk. NS ønsket naturligvis å få kontroll på jøssingenes aktiviteter, og å få dem til å godta «den nye tid». Jøssinger var både en term brukt om den militære og sivile motstandsbevegelsen i landet først og fremst brukt mot de som sympatiserte med britene.

I januar 1942 sendte Nasjonal samlings generalsekretær og kulturminister Rolf Jørgen Fuglesang ut ordre til alle byer og herreder om at de måtte sette opp lister over folk i kommunen som var utgående jøssinger og marxister over 16 år gamle. Listene skulle settes opp av lagledelsen i kommunen. Listene skulle inneholde navn, alder, og jobbstilling og sorteres etter hvor stor trussel de var.⁷⁰ De skulle med andre ord sette opp lister over lokale personligheter som kunne utgjøre en trussel mot NS og rikskommissariatet. Dette skulle utføres av lokale lagførere. Listen som ble satt opp av fylkesfører Dalen inneholdt stort sett folk fra Midt-Telemark, spesielt hjemkommunen Kviteseid. Den inneholdt tidligere stortingspolitikere, lærere, marxister, og mistenkte motstandsfolk.⁷¹

I den sivile motstandskampen var prestene og lærerne i landet ansett som noen av de viktigste jøssingene. Det er en gjenganger i korrespondansen innad i NS-administrasjonen at de må få has på alle lærerne og prestene som ikke ville rette seg etter «den nye tid». Lærerne og prestene var viktige lokalpersoner med mye innflytelse på lokalsamfunnet, så det å få dem over på NS sin side, eller i det minste stilne dem var viktig. Etter at NS ble det statsbærende partiet, satte de raskt i gang med å innføre nyordning. Den nasjonalsosialistiske ideologi skulle inn i både kirke og skole. I kirken ble også feiring av jul erstattet med feiring av vintersolverv, som var i tråd med at NS ville innføre gamle norske tradisjoner, eller i iallfall det NS oppfattet som gamle norske tradisjoner fra tiden før kristendommen, da vintersolverv ble feiret.

I tillegg til listen Dalen skrev ble det også utarbeidet en del andre gissellister over lokalpersoner i de forskjellige kommunene som var nøkkelmotstandere av NS. Disse personene faller ofte inn i samme kategorier som de på Dalens liste: Lærere, prester og tidligere stortingsfolk er yrkesbakgrunner som ofte går igjen blant jøssingene. Man skulle med andre ord ta nøkkelmotstandere av NS som gisler. Det var i hovedsak laglederne som skulle sette opp listene, men de fikk noen ganger hjelp fra andre. I bø var også ordføreren med på å sette opp gisselliste.

Jeg har gitt en kort innledning om hvordan Nasjonal Samling preget Telemark før krigen, men partiet kom til å sette et enda sterkere preg på både fylket og landet under selve okkupasjonsårene 1940-1945. Som sagt ble Christen Knudsen satt til å styre fylket, og Olav Dalen satt til å lede partiet lokalt, men hvordan gikk det da de skulle sørge for den daglige driften av fylkes- og kommuneadministrasjonen?

Les videre:

Nasjonal Samlings styre i fire Telemarkskommuner under okkupasjonstiden 1940-1945:

• Innholdsoversikt og detaljer
• Innledning
• NS i Telemark frem til okkupasjonen
• Porsgrunn, det eldste NS-laget i fylket
• NS i Skien, Telemarks sentrum
• Bø, et viktig støttepunkt for NS
• Tinn, nazifiseringen av en lite NS-vennlig kommune
• Sammenligning av NS i de forskjellige kommunene
• Konklusjon
• Kilder

---

Noter:

²⁰ Ulefoss lå i Holla kommune som ligger i dagens Nome kommune.
²¹ Berntsen, Harald (2014) «Det røde fylket.» Telemarks Historie etter 1905. Fagbokforlaget, Bergen s. 205
²² Landssviksak Olav Dalen dok 53
²³ Ibid
²⁴ Skobba, Ingvar. (1994) «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» Varsko forlag, Bø i Telemark. s.11
²⁵ Rovde, Olav (2017) «Den nasjonalsosialistiske rørsla i bygd og by i Telemark før andre verdenskrig.» Telemark historie nr 38 – 2017 s. 21
²⁶ Valgstatistikk fra SSB stortingsvalget 1933
²⁷ Rovde, Olav (2014) «Venstreborg, Soaldemokratisk Dominans Og Bølgjer Frå Høgre. Telemark som politisk region.» Telemark historie etter 1905 s. 147
²⁸ Rovde, Olav (2017) «Den nasjonalsosialistiske rørsla i bygd og by i Telemark før andre verdenskrig.» Telemark historie nr 38 – 2017 s. 21
²⁹ Rovde, Olav (2017) «Den nasjonalsosialistiske rørsla i bygd og by i Telemark før andre verdenskrig.» Telemark historie nr 38 – 2017 s. 15-31. Budstikka nr 1 1942
³⁰ Valgstatistikk fra SSB stortingsvalg 1933 0g 1936, kommunevalg 1934 og 1937
³¹ Valgstatistikk fra SSB stortingsvalg 1933 0g 1936, kommunevalg 1934 og 1937
³² Skobba (1994) «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s. 15
³³ Rovde, Olav (2017) «Den nasjonalsosialistiske rørsla i bygd og by i Telemark før andre verdenskrig.» Telemark historie nr 38 – 2017 s.24
³⁴ Skobba (1994) «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s.11
³⁵ Valgstatistikk fra SSB stortingsvalg 1933 0g 1936, kommunevalg 1934 og 1937
³⁶ Valgstatistikk fra SSB stortingsvalg 1933 0g 1936, kommunevalg 1934 og 1937
³⁷ Skobba (1994) «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s. 12
³⁸ Skobba, Ingvar (1996) «krigen i Telemark 1940-45. likvideringer, sabotasje – kommunister og milorg.» varsko forlag, Bø i Telemark s. 10
³⁹ Skobba (1994) «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s.11
⁴⁰ Landssviksak Olav lien dok 1a. Nerbøvik, Jostein. (1991) «Bønder i kamp, bygdefolkets krisehjelp 1925 – 1935» s.230-248
⁴¹ Rovde, Olav (2017) «Den nasjonalsosialistiske rørsla i bygd og by i Telemark før andre verdenskrig.» Telemark historie nr 38 – 2017 s.24-26
⁴² Landssviksak Lucie stridsklev
⁴³ Landssviksak Christen Knudsen og landssviksak Olav Dalen
⁴⁴ Skeie (2007) «Storindustriens havneby.» Porsgrunn kommune, Porsgrunn s. 276-278
⁴⁵ Skobba, Ingvar (2017) «NS i byer og bygder 1940-1945.» Telemark historie nr 38 – 2017 s. 32-35 og 58 Landssviksak Christen Knudsen
⁴⁶ Fure, Jorunn Sem (2014) «Unntaksår – Telemark i krig.» Telemarks historie etter 1905 s. 217- 218
⁴⁷ Knudsen, Harald Franklin «Jeg var Quislings sekretær.» H.F Knudsen, København s. 45-47
⁴⁸ Larsen, Stein Uglevik. (1980) «The social foundations of Norwegian fascism 1933-1945: an analysis of membership data.» Who were the fascists s. 614
⁴⁹ Landssviksak Christen Knudsen. Dok 6
⁵⁰ Skobba (2017) «NS i byer og bygder 1940-1945.» Telemark historie nr 38 – 2017 s. 36
⁵¹ Rjukan dagblad 14.oktober 1940. Varden 12 oktober 1940
⁵² Landssviksak Christen Knudsen dok 6
⁵³ Skeie (2007) «Storindustriens havneby.» s. 196
⁵⁴ Landssviksak Christen Knudsen dok: 38 og 6. Landssviksak Olav Dalen Dok: 45
⁵⁵ Rjukan dagblad 26 mars 1942
⁵⁶ Landssviksak Christen Knudsen dok 6
⁵⁷ Ibid dok 26
⁵⁸ Landssviksak Olav Dalen Dok: 63, 64
⁵⁹ Landssviksak Olav Dalen Dok 53
⁶⁰ Rovde, Olav (2014) «Venstreborg, Soaldemokratisk Dominans Og Bølgjer Frå Høgre. Telemark som politisk region.» Telemark historie etter 1905. s. 160
⁶¹ Varden og Rjukan Dagblad høst 1940 – vår 1944
⁶² Landssviksak Olav Dalen dok. 63
⁶³ Thorsdal, Geir (2017). «Quislings biskoper. En norsk kirke i nazismens tjeneste.» kagge forlag, Oslo s. 280
⁶⁴ Ibid s.38
⁶⁵ Ibid S.104-107. Varden 27 april 1943
⁶⁶ Skobba (2017) «NS i byer og bygder 1940-1945.» Telemark historie nr 38 – 2017 s. 50
⁶⁷ Skobba (2017) «NS i byer og bygder 1940-1945.» Telemark historie nr 38 – 2017 s.33-35
⁶⁸ Ringdal, Nils Johan (1987) «Mellom barken og veden, politiet under okkupasjonen» Ascehough, Oslo
⁶⁹ Skobba (1994) «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s. 46-48
⁷⁰ Landssviksak Olav Gunnarsen Østerli dok 24
⁷¹ Landssviksak olav dalen. Skobba, Ingvar (2017) «Da Nasjonal Samling sin fylkesførar i Telemark, Olav Dalen frå Kviteseid, sette opp ei «gisselliste» over motstandarar av Nasjonal Samling.» Telemark historie nr 38 – 2017 s. 74