Skien kom til å bli hovedkontoret for Nasjonal Samling i Telemark. Det var der fylkesadministrasjonen holdt til, og hirden hadde hovedkvarter i et bygg kalt «Festiviteten» i Skien sentrum.112 Så selv om NS kanskje hadde sitt mest aktive sentrum i Porsgrunn, var det administrative sentrum med fylkesadministrasjonens sete og hirdhovedkvarteret for fylket plassert i Skien. Noe av det mest merkbare med NS-styret i byen, som fikk betydning for hele fylket var hvordan NS og fylkesføreren stadig forsøkte å kvele pressen.
Skien historielag ga i 1995 ut en bok om Skien under okkupasjonsårene kalt «Vi er fri Skien under okkupasjonsårene 1940-45». Men denne boken tar sort sett for seg motstandsarbeidet i byen, og NS er lite nevnt. Dette er en gjenganger i mye litteratur om krigen i Telemark. Det er for det meste motstandsfolk og sabotasjeaksjoner det fortelles om, mens NS får en mindre rolle i historieskrivingen.113
NS sin posisjon i kommunen før krigen
Telemarks første fylkesfører var grosserer i Skien og han satt frem til 1937 da han falt som frivillig i den spanske borgerkrigen på nasjonalistenes side. Da var det litt frem og tilbake om hvem som skulle være fylkesfører i Telemark før Christen Knudsen tok over.114
NS fikk ikke samme «suksessen» i Skien som de gjorde i Porsgrunn. Valgresultatene for NS var dårligere i Skien enn i Porsgrunn og NS fikk aldri noen inn i Skiens bystyre før krigen. Man kan jo stille spørsmål ved hvorfor det var slik når den sosiale strukturen i byene var ganske lik, og begge byer hadde aktive kommunister som kunne skremme folk inn i NS. Det hadde nok å gjøre med at Skien ikke fikk sin egen «Christen Knudsen». Personlighetene som ble med i NS hadde nok mye å si for de lokale NS lagene, og jeg har ikke funnet noen viktige lokalpersoner som ble med i NS i Skien før krigen.
Også i Skien var det som i Porsgrunn noen høyre-medlemmer som hadde brutt ut av partiet og blitt med i NS. Men i motsetning til i Porsgrunn var det ikke så mange medlemmer fra før krigsårene. I stedet hadde de lokale lederne meldt seg inn i NS de første månedene av okkupasjonen. Men i likhet md Porsgrunn var det en del aggressive Nazister i partiet. Skien hadde ikke sin egen «Knudsen familie», men siden byene ligger så tett på hverandre kan vi se at Porsgrunns NS-lag gjorde seg merkbare også i Skien, på samme måte som i Eidanger og Brevik.
Overtagelsen
I de første månedene etter okkupasjonen forsøkte Christen Knudsen med Porsgrunnslaget å utøve innflytelse også i Skien. Som vi skal se kom han raskt til å forsøke å kvele pressen i Skien, og han prøvde også å passe på at det var NS og tyskernes forordninger som ble fulgt og ikke Nygaardsvold-regjeringens.
I Skien fikk NS det samme problemet som så mange andre steder i landet, at det i begynnelsen ikke var så mange å ta av som i Porsgrunn. I Porsgrunn var det jo et aktivt lag de kunne ta av og sette inn i offentlige stillinger, mens i Skien meldte de fleste seg inn etter krigsutbruddet. Allikevel gikk det raskt å få satt inn NS-ordfører i Skien da flere kompetente mennesker meldte seg inn de første månedene av okkupasjonen.
Mange av NS-medlemmene som holdt til i Skien tilhørte ikke Skienslaget, men fylkesadministrasjonen. Og NS sin innflytelse over befolkningen i byen virker å ha vært noe svakere enn i Porsgrunn. Selv om det var noen aggressive og utadgående medlemmer i Skienslaget, ser det ikke ut som de var like pågående som Nakkim i Porsgrunn. I motsetning til Porsgrunn og Bø, er det ingen jeg kan direkte peke på og si at dette var «byens store mann». Jeg har heller ikke funnet noe eksempel på den typen partikonflikt som fant sted i Porsgrunn.
Som med de fleste andre totalitære regimer ønsket NS å få kontroll over informasjonsflyten i samfunnet. Under den tyske invasjonen i begynnelsen av april sendte Porsgrunns-kringkasteren nyheter fra Sverige og kunngjøringene fra kongen og Nygaardsvold-regjeringen. Christen Knudsen klagde på dette til Oslo, og sa at denne typen kringkasting forvirret folket om hvilken informasjon de skulle stole på. Han mente jo selvfølgelig at det var Quislings, og ikke Nygaardsvolds instruksjoner som skulle følges. Dette førte til at to lastebiler med 60 tyske soldater ble sendt for å sprenge kringkastingstårnet den 13. april, men det ble ikke sendt soldater til å sikre byene Skien og Porsgrunn før på kvelden tirsdag den 16. april.115 To dager etter at Porsgrunn-senderen ble sprengt led kringkasteren på Notodden samme skjebne.116 Nå ble det vanskelig å sende radio fra Telemark. Denne hendelsen er et eksempel på hvordan okkupasjonsmakten ønsket å ha kontroll over hvilken informasjon folk fikk, noe som kom til å prege krigsårene selv om senere hendelser ikke ble like dramatiske.
Samme dag som tyskerne sprengte Porsgrunnskringkasteren, innkalte Christen Knudsen, som da var fylkesfører, alle lokale avisredaktører til et møte klokken 18:00 på kvelden ved å ringe redaktøren i fylkesavisen, Josef Brunsvig, og be han om å samle alle redaktørene rundt Skiensfjorden. Opprinnelig skulle dette møtet holdes i hans bolig på Frednes i Porsgrunn, men redaktøren for fylkesavisen nektet å kalle inn de andre redaktørene på møtet om det ikke ble holdt i Skien. Møtet ble derfor avholdt på Høyers Hotel ved siden av rådhuset i Skien, som senere kom til å huse tyske offiserer i byen. Brunsvig ringte rundt til de andre redaktørene rundt Skiensfjorden og ga dem beskjeden fra Knudsen. Da Knudsen møtte opp på Hotel Høyer den kvelden hadde han med seg en skriftlig erklæring som han leste opp for redaktørene. Denne erklæringen ble skrevet ned av Brunsvig og lød som følger:
«Som fylkesfører i Telemark har jeg av statsminister Quisling fått det oppdrag og gi beskjed til de herrer avisredaktører i Skiensfjorden at de kun må ta sitt politiske nyhetsstoff og annet stoff i forbindelse med den oppståtte alvorlige situasjonen via Oslokringkasteren og ikke som nu også via Vigra, Tromsø eller andre kilder. Overhodet la være å ta i avisene nyhetsstoff eller, henge opp i vinduene, eller andre steder, meddelelser av den art, at de kan bringe eller tjene til å skape forvirring i befolkningen. Jeg henviser i denne forbindelse til de advarsler som er gitt av oslopressen og radioen»117
Etter at Knudsen hadde lest opp denne beskjeden fikk han spørsmål om denne beskjeden var fra tyskerne, til dette svarte han nei. Etter dette forlot han møtet uten å ta imot flere spørsmål, eller si noe videre til redaktørene. Dette var en klar beskjed fra NS sin side at pressen ikke lenger skulle fungere fritt, men nå måtte rette seg etter hva okkupasjonsmakten, som enda ikke hadde nådd Grenlandsområdet, og Nasjonal Samling sa, og at informasjonsflyten nå skulle kontrolleres av nazistene. Pressen måtte ikke forvirre befolkningen med å gi beskjeder fra den flyktende regjeringen. Men redaktørene snakket sammen i det samme møterommet på Hotel Høyer etter at Knudsen dro, og de var enige i at denne beskjeden ikke var noe de kunne rette seg etter.118
Kontinuitet og brudd
NS sin kampanje mot pressen i Skien viser et av de viktigste bruddene som Nasjonal Samlings styre i Skien forårsaket, nemlig det at pressefriheten ble slått ned på. Det at pressefriheten ble slått hardt ned på var også et brudd med tidligere tid nasjonalt. Terboven gikk langt for å kontrollere den norske pressen. Men i tillegg til de forordningene som ble gitt av Terboven, gikk fylkesfører Dalen inn for å kontrollere pressen enda mer enn det han fikk beskjed om ovenfra.
Skien var også hjem til en jødisk familie. Jødeforfølgelsene ble et viktig brudd, selv om dette påvirket et mindre antall mennesker. For de menneskene som ble ofre, var det et fullstendig knusende brudd med fortiden. En annen del av bruddet var at nå kunne man bli trakassert av hirden, eller bli arrestert av tyskerne og deres støttespillere, om man ikke gikk inn for, eller var uønsket i «den nye tid». Jødene var en av gruppene det gikk aller verst utover, men også nordmenn flest fikk lide under dette i okkupasjonstiden.
Skien er en kommune der man tydelig ser hva det nasjonalsosialistiske styret brakte med seg. Forfølgelse, nedslåingen av demokratiske friheter, og forsøk på å ta over alle aspekter av samfunnet. Skein ble en slags miniatyr av bruddet landet opplevde under krigen.
Rekrutering
Selv om Skienslaget til å begynne med ikke var like stort som Porsgrunnslaget, kom de faktisk til å vokse seg større enn Porsgrunn. Innmeldingsstrømmen varte frem til 1943, hvorpå nyinnmeldinger til NS stoppet opp både lokalt og Nasjonalt.119
Det var flere høytstående NS-medlemmer i Skien som meldte seg til Den Norske Legion og det ble reklamert i lokalavisa «Varden» at kjente NS-folk i Skien hadde meldt seg til fronttjeneste.120 Det var også flere Skiensfolk som døde på østfronten. Ledelsen i Skien var ivrig etter å få rekruttert flere til fronttjeneste, og flere høytstående NS-medlemmer i kommunen meldte seg selv. Dette førte til at flere av dem ble drept i kamp, og de kunne derfor ikke straffeforfølges etter krigen.
Stormennene
I en periode etter invasjonen i 1940 satt Konrad Eriksen (f.1907) som lagleder i Skien. Han kom senere til å være organisatorisk leder i fylket, og var leder for skiens arbeidskontor.121 Men våren 1941 tok Hans H Karsten (f.1906) over lagførervervet. Yrket hans var tannlege, og han var tillitsmann i det nazistiske tannlegeforbund. Han meldte seg inn i NS i september 1940. Han var beskrevet som en meget ivrig, aggressiv og ytterliggående nazist. Han fulgte med på flere gudstjenester og rapporterte prekenene videre til kirkedepartementet og fylkesføreren. Han skrev flere artikler i NS-aviser og tidsskrifter, og han var mistenkt for å være med på å sette opp flere gissel- og jøssinglister. Under krigen anga han en annen tannlege til tyskerne slik at denne tannlegen ble arrestert. Karsten kom så til å ribbe kontoret hans for alt utstyr innen han ble løslatt og kom tilbake. I 1944 meldte han seg til tjeneste for SS og ble sendt til fronten. Det siste som ble hørt fra han var at han var i Breslau122 i Tyskland i det byen ble omringet av Sovjetiske tropper i februar 1945. Han ble bekreftet død da frigjøringen kom. Men han ble stilt for retten i absentia.123
På grunn av at han døde før rettssaken er landssviksaken hans heller tynn, og omhandler få spesifikke hendelser. Men det er noen generelle linjer, som at han var aggressiv mot jøssinger og fulgte med på gudstjenester for å passe på at prester ikke var for NS-kritiske. Ettersom Skien hadde mange menigheter, var dette viktig.
Ordføreren og de kommunalt ansatte
Januar 1942 ble kinobestyrer Sverre Hagen (f.1903) satt inn som ordfører og Jacob Engebrethsen satt in som varaordfører etter at venstremannen Øyvind Stensrud ble avsatt. Hagen hadde jobbet ved borgemesterens kontor i Skien i perioden 1918 til 1938. Han var derfor godt kjent med hvordan kommuneadministrasjonen fungerte.124
Jacob Engebrethsen (f.1892) tok over ordførervervet sommeren 1941. Han ble var først satt in som varaordfører i januar 1941.125 Før krigen hadde han vært disponent for Skien kullkompani A/S. Han hadde vært med i NS siden juli 1940. Han hadde også sittet en periode i Skien bystyre før krigen.126 Han var også rådmann i Skien fra 1942. Også hans kone og to sønner var NS-medlemmer. Han skal «med iver og energi gått inn for NS».127 Han skal ikke ha bli presset til noe verv, men tok ordførerstillingen og andre verv frivillig. Han skal ha vært veldig ivrig på verving til fronten både via SS og Den Norske Legion. Han meldte seg selv til fronttjeneste, men på grunn av sitt verv som ordfører ble han fritatt fra å reise til østfronten. Men begge sønnene hans ble sent til fronttjeneste, sannsynligvis etter påvirkning fra deres far. Eksempler på støtten hans til frontkjemperne er at han som ordfører bevilget over 30.000kr til frontkjemperkontoret. Han ønsket også å frita alle som meldte seg til frontkjemper-tjeneste fra kommunale skatter, et forslag som også kom opp i Solum. Han holdt en tale der han beskrev viktigheten av å bli med til fronten for å vinne kampen mellom bolsjevismen og nasjonalsosialismen. Han påstod i talen at frontkjempere i fra Telemark hadde gjort seg bemerket ved fronten. Han ble beskrevet som en «høflig og hensynsfull person»128 og en «stø og bra mann».129 Nettopp slike personbeskrivelser innenriksdepartementet ville ha for NS-ordførere. I et skriv til fylkesføreren skrev han at prestene var den største hindringen for den nye tid, etterfulgt av lærerne.130 Fru Engebrethsen ble en fremtredende figur i Skiens lag av NSK.131
Han avskjediget i sin tid som ordfører 26 kommunalt ansatte, men som så mange andre ordførere påstod han at det ikke var politiske hensyn som gjorde at de ble avskjediget, til tross for at de som tok over stillingene var kun NS-medlemmer. Engebretsen forklarte at han hadde fått ordre fra innenriksminister Hagelin om å avskjedige disse ansatte. Igjen ser vi unnskyldningen om at han bare fulgte ordre fra en høyere autoritet.
I motsetning til i de andre kommunene var det vanskeligere å finne ut hvem det var som var ordførere i Skien under krigen. De er lite nevnt i lokalhistorisk litteratur. Ordfører Hagen fant jeg ikke før jeg lette i varden fra januar 1941.
NS-presten
I Skien ble lekmannspresten Arne Rydland (f.1897) satt inn som prest ved Skien kirke i 1942. Han hadde meldt seg inn i NS i desember 1940. Siden han var lekmannsprest, var han ikke utdannet teolog. Han var også medlem av skiens byting fra 1943 til frigjøringen. Han hadde virket som lærer i flere år før han ble NS-medlem. Selv påstod han at han ble med i NS fordi han ville holde tyskerne utenfor den norske administrasjonen, og han fryktet at kommunismen ville ødelegge kristendommen. Han fikk presteembete fordi han var NS-medlem. Men det skulle vise seg at folk ikke ønsket å komme til gudstjenester utført av en NS-prest og han talte ofte for så å si tomme kirker.132
Kapellan Laland
Kapellan Laland var prest ved Borgestad kirke i dagens Skien, den gang Gjerpen. Laland var en veldig utadgående jøssing som talte ut mot NS og den nye tid i prekenene sine. Ifølge folk fra menigheten hans skal han ha sagt «Dere må ikke gi lillefingeren til den nye tid for ellers tar den snart hele handa og vi får da ikke lov til å tale hva vi vil».133 Men i politiavhør nektet han for å ha sagt dette. Lalands uttalelser mot «den nye tid» ble så vanlige at fylkesfører Dalen ba om å få fjernet han fra fylket på grunn av hans «samfunnsskadelige virksomhet».134 Det var en generell oppfatning innen NS i Grenlandsområdet at Laland måtte fjernes så raskt som mulig. Han kritiserte NS for å feire vintersolverv i stedet for jul. Han brukte mye kristent grunnlag for sine uttalelser mot NS og «den nye tid». Lalands uttalelser gjorde at hirden til slutt truet med vold. Noe Dalen forsøkte å hindre.135
Dalens forsøk på å nazifisere pressen
Skien var hjemmet til Telemarks største aviser. «Telemark Arbeiderblad»136 (TA) som var en arbeideravis. Og «Varden» som på den tiden var en liberal venstreavis. Som alle andre arbeideraviser ble TA lagt ned under okkupasjonsårene, men Varden fikk lov til å fortsette. Men selv om Varden fikk fortsette driften, fikk den ikke fortsette fritt. NS sin fylkesadministrasjon gikk tungt inn for å nazifisere det som da var fylkets største avis.
For fylkesfører dalen var nazifiseringen av avisene viktig. Han mente at avisene primært skulle være et taleorgan for NS og fremme NS sine interesser, og det måtte ikke skrives om noe som kunne skade partiet. Han gikk derfor aktivt inn for nazifisering, og forbød utgivelse av flere aviser i fylket i tillegg til arbeideravisene som ble nedlagt av rikskommissariatet. Så alle avisene som nå fikk fortsette driften, var tidligere konservative, liberale, eller bondeaviser. Blant andre, så var redaktøren i Varden, Roald Kristoffersen, NS-fiendtlig. I et skriv til Dalen i 1942 ble han beskrevet som en «livsfjern idealist».
Resten av Vardens redaksjon ble beskrevet enten som fiendtlig innstilt, eller som politisk nøytrale med ønske om å gjøre jobben sin. Men NS sin presseleder hadde et håp om å omvende noen av dem til NS. Før krigen hadde Varden ofte kritisert NS og Quisling. 137
I oktober 1940 kom Lien og Dalen til vardens redaktør og forlangte at Varden skulle gå inn for den nye tid eller bli lagt ned. Redaksjonen kom frem til at de heller ville legges ned, men etter et møte med pressedirektøren i Oslo fikk redaktøren beskjed at de ikke trengte å gå fult inn for NS, men at de heller ikke skulle motarbeide NS på noen måte. I september 1941 krevde rikskommisær Terboven redaktørskifte i Varden fordi avisa ble ansett som en NS- og tyskerfiendtlig avis. Dalen forsøkte derfor å sette inn en god NS-mann i stedet. Men den nyinnsatte redaktøren ved navn Sveen, var en fyllik som ble sett overstadig beruset i offentligheten til de grader at han ikke kunne holde balansen eller snakke. Han lovte at noe slikt ikke skulle skje igjen, men skaden var allerede gjort fordi ryktene hadde begynt å spre seg. Dette var ikke bra for imaget til Nasjonal Samling og gav et dårlig bilde av «den nye tid», noe som førte til at Sveen også måtte byttes ut. Dalen selv mente at dette var en intern partisak som ikke angikk utenforstående, og at Sveen ble avsatt fordi han ikke kunne opptre edruelig. Men det var ikke nok kompetente redaktører å få tak i.
Etter at Sveen hadde blitt avsatt som redaktør, ble en annen redaktør som het Sigurd Skaun satt inn i hans sted. Skaun var klar over at han ikke hadde noen meningsfeller i redaksjonen, men han ville ikke presse sin politiske oppfatning på de andre ifølge ham selv. Av andre i redaksjonen ble han beskrevet som «en ufarlig nazist».138 Han skal også ha kommet over folk i redaksjonen som skar ut papir til illegale aviser uten å si noe, så han må enten ha vært temmelig ignorant til det som skjedde rundt ham, eller så brydde han seg ikke. Varden var heldig med valget av NS-redaktører. Det ble også brukt en del knep for å komme seg gjennom sensuren, som for eksempel å skrive artikler som så uskyldige ut, men om man leste mellom linjene kunne man se at de egentlig var tysker- eller nazi-fiendtlige. Men på grunn av den strenge sensuren NS-myndighetene forsøkte å få til, så fremstod Varden i likhet med mange andre aviser som NS-vennlig mot sin vilje.139
Men Varden var også ansett som en slags Jøssingavis av NS-myndighetene, spesielt før redaktørskiftet. Det var mange skriv innad i partiet og administrasjonen hvor Dalen forsøkte å få strengere kontroll over avisen. Etter at Skaun tok over som redaktør, beskrev presseleder Olav Lien i 1942 Varden som et «utmerket blad under Skauns fremragende ledelse», så det ser ut som NS fikk uttelling for ambisjonene om å nazifisere avisen, om det så var motstrebende fra resten av redaksjonen140. Videre fikk NS også god kontroll over Rjukan Dagblad som Lien beskrev som «et ypperlig NS-organ».141 Men andre aviser, som Porsgrunn Dagblad, var en del vanskeligere å kue. Mye av grunnen til dette var nok at NS prioriterte å få kontroll over de største og viktigste avisene gjennom å plassere redaktører fra NS der, og andre aviser ble nedprioritert.
Det var vanskelig å kontrollere alt som ble utgitt, og Dalen selv hadde ikke myndighet til å direkte gripe inn i pressesaker. Han ønsket derfor å få skjerpet kontrollen og reglene for pressesaker før utgivelse. Dalen var irritert over «sensasjonsjournalistikk» som han mente villedet folk om hvordan NS-politikk egentlig var. Han kritiserte stadig avisene for å skrive om NS-medlemmer og for å stille medlemmene i et dårlig lys. Han mente at Varden og de andre avisene la NS-medlemmer i samme bås som ugjerningsmenn. Småting og småforbrytelser som ble utført av NS-medlemmer fikk store avisoppslag, mens langt større forbrytelser som ble begått av folk uten tilknytning til NS kun ble nevnt i små artikler. For Dalen var det viktig at slik journalistikk skulle opphøre. All referering til partiets møter og lignende skulle helst gjøres av NS-folk og ikke «utenforstående journalister» som kunne stille partiet i feilaktig lys. Og om en ikke-NS journalist skulle referere til NS, måtte det gjennomgås av en NS-redaktør som skulle sensurere alt som Ikke var «korrekt». På grunn av dette ble derfor pressesensur innført, siden det ville gi bedre kontroll over ikke-NS og jøssing-journalister ifølge Dalen. Det var NS selv som skulle bestemme om dets medlemmer var uverdige eller ikke, dette var ikke pressen sin oppgave. Pressen trengte derfor ikke spesifisere om personer de skrev om var NS-medlemmer eller ikke. I tillegg ville Dalen ha strengere sensur på referatene fra by og herredsting, og det var diskusjon om hvorvidt folk flest trengte å få vite hva som foregikk på disse tingene. Han mente det var uansvarlig å la ikke-NS journalister slippe til. Bedre organisert sensur måtte derfor iverksettes. I tillegg mente Dalen at slik sensasjonsjournalistikk rundt NS var usaklig. 142
Fra høsten 1940 fikk redaktører irettesettelser fra NS sin presseleder i Telemark, Olav Lien, hvis de kom til å skrive noe som ikke var «godkjent». Flere av avisene ble også pålagt å ha en «ungdomsspalte» som skulle fungere som et propagandaverktøy rettet mot Telemarks ungdom. Når NS tok over administrasjonen kom det direktiver fra Lien til Telemarks aviser at de skulle gå positivt inn for den nye tid, og til redaktøren i Skiensfjorden presse sa han at avisen måtte gå inn for den nye tid «som avisen ville gått inn for sitt tidligere parti under en valgkamp». 143
Jødeforfølgelsene i Skien
Selv om det bodde veldig få jøder i Telemark, gjorde antisemittismen seg likevel gjeldende her. De jødene som bodde i Telemark, bodde i Skien. I kommuner der NS hadde mer oppslutning, som for eksempel Bø, bodde det ingen jøder. Det er derfor mest aktuelt å ta opp jødeforfølgelsene i dette kapitelet om Skien. Men antisemittismen gjorde seg også gjeldende i for eksempel Bø der jødene fikk skylda for gjeldskrisa i mellomkrigstiden144 mye fordi nazistene mente at jødene kontrollerte bankene. Og lokalaviser som ble nazifiserte under krigen, som Rjukan Dagblad, ga ut flere antisemittiske artikler. For eksempel en lengre artikkel den 5. januar 1942 der det ble forklart hvordan jødene ødela verden for alle andre, og at det nasjonalsosialistiske Tyskland hadde avslørt både kapitalismen og kommunismen som en jødisk konspirasjon.145
Da alle norske jøders legitimasjon skulle stemples fra januar 1942, ble det registrert seks jøder og to barn av registrerte jøder i hele Telemark.146 De fleste av dem tilhørte Becker-familien som drev butikk i Skien.147 Av de 6 voksne jødene i fylket var 2 i såkalte blandingsekteskap.148
Men ikke engang en utkant av de tyske okkupasjonsområdene med få jøder slapp unna nazistenes jødeforfølgelser. Alle steder under tysk og nazistisk kontroll skulle finkjemmes. Til stadighet i NS sin propaganda ble jøden malt som en fiende av Norge og det norske folk. Jødene fikk skylden for så mye fordi nazistene mente at de hadde pengemakt både gjennom kapitalisme og bolsjevisme. I den nazistiske ideologien var jødene også ansett som sitt eget folkeslag eller nasjon, som kom inn i et land og utnyttet de som bodde der. Allerede før krigen fikk jødene skylda for gjeldskrisa i jordbruket, fordi de angivelig eide bankene som drev gårdene konkurs. I den nazistiske ideologien var jøden ansett som hovedfienden i kampen mellom verdens raser, og for NS var jødene kjerne i en konspirasjon for å utslette Norge og nordmenn.149 Det var derfor naturlig for nazistene å gjeninnføre jødeparagrafen i den norske grunnloven da NS kom til makten.150
Et godt eksempel på NS sitt jødesyn kommer frem i en tale fylkesfører Knudsen holdt i september 1940. Der fortalte han at det var jødene som eide mesteparten av verdens gull, altså at det var jødene som hadde mest kapital. På grunn av dette ønsket jødene en verden basert på gull og penger. Men Knudsen mente at verden i bunn og grunn ikke var basert på gull, men jødene ønsket det for å utnytte folk. Han fortalte videre at i Tyskland spilte gull en mindre rolle og at dette «gule metallet» egentlig ikke var så viktig under nazistregimet i Tyskland.151 Her ser vi tydelig tanken nazistene hadde om at jødene styrte verden gjennom kapitalen, og utnyttet andre for å tjene penger.
Skiensbiskopen Zwilgmeyer protesterte faktisk til en viss grad mot jødeforfølgelsene i et skriv til Quisling i november 1942. Men han var allikevel fortsatt kritisk til jødene. Han mente jødene var internasjonalt innstilt, og fiendtlig innstilt mot nasjonalismen og kristendommen. Det bodde jøder i Norge, men han mente de egentlig var å regne som et landløst folkeslag som ikke naturaliserte seg i Norge, men forble alltid noe annet, en egen nasjon. Og han refererte til bibelen da han sa at jødekapital står bak mye landsskadelig virksomhet. Han mente derfor at det bare var rimelig at staten forsøkte å få kontroll over jødenes eiendom og formue slik at de ikke skulle kunne utnytte folk. Men hans kritikk av jødeforfølgelsene var at selv om staten burde ha kontroll over jødenes kapital betydde ikke dette at kvinner og barn skulle lide for det. Og individuelle jøder som ikke hadde gjort noe galt burde ikke straffes for noe de ikke har gjort. Zwilgmeyer mente det var nok å bare holde et ekstra øye med jødene i stedet for å forfølge uskyldige jøder. Jødene burde altså fortsatt ha menneskerettigheter ifølge ham. Men som sagt mente han at de måtte holdes øye med fordi de ville forsøke å utnytte folk de bor med. Han ville med andre ord ikke straffe jødene for å være jøder, men ville heller ha en forebyggende behandling av dem.152 Dette er et annet typisk eksempel på nazistenes syn på jødene. Som en nasjon uten land som bosatte seg i andre nasjoners land.
Under et kretsmøte på Notodden juni 1943 holdt presseleder Olav Lien et lengre foredrag der han fortalte om hvordan den norske bondens svette ikke lenger kunne utnyttes av «jødekapitalistene» og at bonden måtte beskyttes fra bolsjevismen. På det samme foredraget talte også Dalen, som fortalte at det var takket være Hitler og Mussolini at Europa ikke var «oversvømmet av de asiatiske horder.»153 så raselæren gjorde seg også gjeldende på andre måter enn bare mot jødene.
Et eksempel på forfølgelsene var i 1941 da 17 år gamle Sigurd Becker ble tatt av hirden og trakassert mens han ventet på sin far David Becker på togstasjonen sammen med sin 10 år gamle søster. Da faren dukket opp med toget ble han også trakassert og banket av hirden. Ifølge Bjarte Bruland i boka «Holocaust i Norge» Ble David Becker arrestert av Gestapo som en del av en aksjon Gestapo hadde mot motstandsfolk i fylket 2. juni 1942. Den 20. samme måned ble også hans bror Louis arrestert av Gestapo mens han var på forretningsreise i Årdalstangen.154 De ble fraktet til Grini, og deretter videre til Kvænangen. Disse to ble ikke sendt med skipet Donau til Auschwitz som mange andre jøder ble. De ble i stedet sendt med skipet «Monte Rosa» den 26 november, sansynligvis fordi de ble regnet som politiske fanger etter at de ble arrestert av Gestapo og ikke som sivilister.155 Det var kun disse to telemarkingene som ble deportert. Resten ser ut til å ha kommet seg unna.156 David mistet livet i februar 1943, og Louis i august samme år. Resten av familien ble også forsøkt pågrepet da jødeforfølgelsene eskalerte høsten 1942 da først alle jødiske menn over 15 skulle arresteres i oktober og alle kvinner og barn i november. Fru Becker ble oppsøkt av politiet på en ny adresse, men hun greide å snike seg ut bakdøra etter å ha lurt politiet med at hun skulle hente noen nødvendigheter inne på butikken. Hun greide å varsle motstandsfolk som fikk tak i barna hennes før politiet gjorde det. De yngre medlemmene av familien klarte å rømme til Sverige etter at Sigurd Becker skal ha blitt varslet om massepågripelsene fra en politimann dagen før det skjedde. Sigurd kom seg til Sverige med sine to søsken og sin mor med en kulskipper.157
NS-regimet konfiskerte Becker familiens bolig på Falkum i Skien, som alle jødiske eiendommer ble under krigsårene. NS kretsfører for Skiensfjorden krets, Arne Lie Nielsen, flyttet da inn i Becker-familiens tidligere bolig i Valkyriegate 1c i Skien. Han fikk anvist boligen av husleienemnda. Til å begynne med var det Becker som betalte leia til en advokat Frostrup, men da jødene fikk inndratt sine formuer måtte Lien betale til likvidasjonsstyret. Da jødiske eiendommer ble solgt i 1944 benyttet Lien sjansen til å kjøpe huset selv.158
Spesielle hendelser i Skien
Fra radikal arbeider til hirdmann
Det å gå fra å være kommunist til å være nazist var ikke en helt uvanlig vei å gå. Mange som var nazister eller fascister hadde tidligere vært kommunister. I Grenland fantes det et interessant eksempel på dette, ved navn Thorvald Lund (f.1903). Lund var tidligere medlem av det norske kommunistiske parti (NKP). Han hadde deltatt på Menstadslaget i 1931 på arbeidernes side og ble arrestert og straffet etter slaget. 10 år senere i 1941 ble han sett i hirduniform og var da medlem av Nasjonal Samling. Lund var også leder for Telemark arbeidsformidling og arbeidsformidlingen i Eidanger i 1942 og distriktskontorsjef i Telemark. Selv påstod han at han ble lurt til å ta disse stillingene. I tillegg var han troppsfører i hirden. Fra september 1943 ble han sendt til Oslo arbeidsformidling.
Lund hadde meldt seg ut av NKP en gang i 1935 eller 1936 på grunn av politiske uoverensstemmelser. Han meldte seg inn i NS i 1940, men medlemskapet hans ble ikke godkjent før i 1941. Under landssviks-oppgjøret sa Lund at han meldte seg inn i NS for å infiltrere partiet og undergrave NS og tyskerne. Høsten 1940 ble han forsøkt arrestert av Gestapo, men siden Lund greide å bevise at han ikke lenger var kommunist fikk han gå. Det er vanskelig å vite hva de virkelige motivene Lund hadde for å bli med i NS var. Noen vitner fortalte hvordan han hadde bistått tyskerne og NS med utskrivning til arbeidsinnsats og angivelser til Gestapo. Andre vitner fortalte at han på tomannshånd hadde snakket ned om nazismen, utrykket glede over Italias nederlag i 1943, og hvordan han hadde hjulpet dem med fritagelse fra arbeidsinnsats. Kanskje lund hadde meldt seg inn i NS 1940, men fikk kalde føtter da Aksemaktenes krigslykke snudde i 1943. Eller kanskje han faktisk mente han infiltrerte NS for å hjelpe de allierte. Uansett hva motivene hans var fant ikke retten noen beviser for dem. Han ga jo faktisk bistand til tyskerne gjennom sitt arbeid i NS, og han hadde fått flere utskrevet til tvangsarbeid.
Lund ble en kontroversiell person i NS på grunn av hans tidligere politiske overbevisninger og fordi han ofte gjorde slurvete arbeid. Det kom derfor stadige klager mot ham. Han slurvet med penger og brukte offentlige papirer til privat bruk. Han ville hindre overgrep mot arbeiderne og var derfor ikke så aktiv til å få skrevet ut folk til arbeidsinnsats, og han fritok også noen fra arbeidsinnsatsen. Men ifølge den organisatoriske lederen i Telemark, Konrad Eriksen, var det ikke Lund selv som fritok dem, for om noen ble fritatt var det ordre fra høyere hold. Eriksen klagde på at Lund stadig undergravde hans stilling. Det ble en personlig konflikt mellom dem i løpet av krigen. På grunn av at han var en så kontroversiell figur, ble Lund på høsten 1943 bedt om å søke seg vekk som distriktskontorsjef i Telemark. Han endte da opp på Oslo arbeidsformidlingskontor. Men i februar 1944 ble han arrestert for å ha sabotert arbeidsutskrivning og ekskludert fra partiet. Han ble sittende i fengsel ut krigen. Da han ble dømt for landssvik etter krigen ble han dømt til halvannet års fengsel, men på grunn av denne fengslingen og varetektsfengslingen etter frigjøringa var fengselsstraffen anset som utsonet.159 For selv om Lund påstod at han hadde infiltrert NS for å undergrave partiet, så hadde han faktisk angitt flere NKP medlemmer, og hjulpet med å utpeke andre for tysk politi.160
Mindre hendelser
En historie fra Skien var da kretslederen for Skiensfjorden krets havnet i konflikt med en mann over en binders han hadde i ermet.161 Gjenfortellingen av hendelsen ble gitt forskjellig av kretslederen og mannen han kranglet med. Ifølge kretslederen hadde mannen kommet til ham i overstadig tilstand og begynt å krangle. I følge den andre mannen hadde kretslederen kommet til ham i et raserianfall og krevd at han skulle fjerne bindersen. Uansett hva tilfelle var endte denne mannen opp på politistasjonen, men etter at kretslederen hadde avgitt forklaring og gått ut av stasjonen kastet politimannen notatene han hadde tatt i papirkurven og fortalt den andre mannen at han bare kunne dra. NS ser derfor ut til å ha hat mindre kontroll over politiet i Skien enn i andre kommuner.
I mai 1941 ble det holt fylkesrådsmøte i Skien. Solkorset vaiet fra Skien rådhus og det var hirdoppmarsj. Der ble det meldt om fremgang for NS i Telemarks kretser. Og det ble rapportert at NS-kretsene i Telemark nå var utbygd. Generelt ser det ut til at det hersket en stor optimisme blant NS-medlemmene om hva de kunne få til på dette tidlige punktet av sin regjeringstid i Norge og Telemark. Det var ikke måte på hvor lys fremtid de tenkte nasjonalsosialismen skulle lede dem til.162
Det var et forslag blant NS-medlemmene i Skiensfjordområdet om å slå sammen alle kommunene rundt Skiensfjorden til en kommune. Knudsen kommenterte at både han og Quisling så på dette, og at det var en mulighet.163 Men siden NS aldri fikk styrt Norge på egenhånd i en fredssituasjon ble denne kommunesammenslåingen aldri noe av.
Quisling deltok på et fylkesrådsmøte i Telemark i mars 1942, og NS-folk fra hele fylket strømmet til Skien for å se føreren. Møtet skulle egentlig holdes på hirdens hovedkvarter på festiviteten, men måtte flyttes til parkbiografen fordi hirdhuset hadde ikke nok plass til alle som kom. Det ble også rapportert i avisen at Quisling kom tilbake til sitt hjemfylke.164
Det ble gjort et stort nummer av Quislings besøk, og det var spekulasjoner om at han kom til å tale under dette fylkestinget. Og det ble understreket at han hørte til Telemark.165 Og uken etter ble det bekreftet med en stor overskrift på forsiden i Varden at han skulle tale.166 I dagene under Quislings besøk ble det trykket flere artikler i Varden fra høytstående NS-folk i fylket, blant annet fylkesfører Dalen, der også han understreket Quislings forbindelser med Telemark. Han skrev at det ikke var noen tilfeldighet at Quisling valgte Telemark som sitt første besøk etter at han ble ministerpresident, og at miljøet i Telemark formet Quisling til den mannen han ble.167 Quisling ble møtt med høytidelige seremonier da han kom til Skien, og alle de lokale NS stormennene møtte opp for å hilse føreren.168
Les videre:
Nasjonal Samlings styre i fire Telemarkskommuner under okkupasjonstiden 1940-1945:
- Innholdsoversikt og detaljer
- Innledning
- NS i Telemark frem til okkupasjonen
- Porsgrunn, det eldste NS-laget i fylket
- NS i Skien, Telemarks sentrum
- Bø, et viktig støttepunkt for NS
- Tinn, nazifiseringen av en lite NS-vennlig kommune
- Sammenligning av NS i de forskjellige kommunene
- Konklusjon
- Kilder
Noter:
112 Skobba (2017) «NS i byer og bygder 1940-1945.» Telemark historie nr 38 – 2017 s.38
113 Haakonsen (red) «Vi er fri Skien under okkupasjonsåra 1940-45.»
114 Skobba (1990) «Nasjonal Samling i Porsgrunn.» Telemark historie Nr. 11 – 1990 s.32
115 Haakonsen (red) (1995) «vi er fri. Skien krigsårene 1940-45.» s.28-29.
116 Skeie (2007) «Storindustriens havneby.» s.282
117 Landssviksak Christen Knudsen dok 36 s.4
118 Ibid dok 36 s. 3-8
119 Skobba (2017) «NS i byer og bygder 1940-1945.» Telemark historie nr 38 – 2017 s.40
120 Varden 29. april 1942
121 Landssviksak Konrad Eriksen dok 3
122 I dag byen Wroclaw i Polen
123 Landssviksak Hans H. Karsten
124 Varden 2. januar 1941
125 Rjukan dagblad 2. januar 1941
126 Varden 2. januar 1941
127 Landssviksak Jacob Engebretsen dok 1
128 Ibid dok 33 s.3
129 Ibid dok 102
130 Ibid dok 1, 3, 8, 16, 38, 39, 43 og 102
131 Varden 2. juni 1942
132 Landssviksak Arne Rydland
133 Landssviksak Olav Dalen dok 44
134 Ibid dok 44f
135 Ibid dok 44
136 I dag Telemarks Avisa
137 Norby, Truls (1999) «Varden fra fjord til fjell gjennom 125 år. Avishistorie i Telemark 1874-1999.» Forlaget Grenland, Porsgrunn s.105-106
138 Ibid s.115
139 Ibid s. 105-117
140 Landssviksak Olav Lien dok 33
141 Ibid
142 Landssviksak Christen Knudsen. Landssviksak olav dalen dok 39 og 40. Dalens politiavhør s. 6 og 7. Skobba, (2017) «NS i byer og bygder 1940-1945.» Telemark historie nr 38 – 2017 s. 41-42
143 Landssviksak Olav lien dok 8/10 s.5
144 Simonsen, Kjetil Braut (2017) «Antisemittismen i Telemark i ord og gjerning.» Telemark historie nr. 38 – 2017 s. 86
145 Rjukan Dagblad 5. januar 1942
146 Bruland, Bjarte (2017) «Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse.» Dreyers forlag, Oslo s. 198
147 Fure, Jorunn Sem (2014) «unntaksår – Telemark i krig.» Telemarks historie etter 1905 s. 232
148 Bruland (2017) «Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse.» s. 367
149 Bruland (2017) «Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse.» s. 13-14
150 Ibid s. 35
151 Landssviksak Christen Knudsen dok 43
152 Thorsdal (2017). «Quislings biskoper. En norsk kirke i nazismens tjeneste.» S. 131-132. Landssviksak Ludvig Daae Zwilgmeyer.
153 Varden 21. juni 1943
154 Bruland (2017) «Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse» s.710
155 Ibid s.341
156 Ibid s.365
157 Simonsen (2017) «Antisemittismen i Telemark i ord og gjerning.» Telemark historie nr. 38 – 2017 s.90-98. Fure (2014) «unntaksår – Telemark i krig.» Telemarks historie etter 1905 S.232
158 Landssviksak Arne Lie Nielsen Dok 16
159 Landssviksak Thorvald Lund
160 Landssviksak Arne Remme
161 Bindersen var et motstandssymbol
162 Rjukan Dagblad 8.mai 1941
163 Varden 11. september 1942.
164 Rjukan dagblad 10. mars 1942
165 Varden 28. februar 1942
166 Varden 4. mars 1942
167 Varden 7. mars 1942
168 Varden 9. mars 1942
