Skien og Porsgrunn er to byer som ligger helt inntil hverandre. Hvis man ikke er lokalkjent, kan det være vanskelig å vite hvor den ene byen slutter og den andre begynner. Det er derfor naturlig at hendelser i den ene byen også har innvirkninger i den andre.
Nasjonal Samlings stilling før krigen
Den 31. mai 1943 kunne man lese i Varden at Porsgrunnslaget av NS var det eldste i landet. Tatt i betraktning hvor tidlig NS-laget i Porsgrunn ble etablert er, nok dette ikke en urimelig påstand. NS-miljøet kom raskt i gang etter Quislings opprop om Nasjonal Samling i 1933.72 NS-laget i Porsgrunn ble etablert allerede i august 1933 med en av byens mest kjente politikere, Christen Knudsen, som medlem. Men lokallaget ble ikke formelt stiftet før den 5. september med 15 medlemmer. Knudsen var lenge en ledende figur i de konservative kretsene i byen, og var i tiden før hans innmeldelse varaordfører i Porsgrunn. At en kjent lokalpolitikker ble med i NS førte til at flere fulgte etter, og Knudsen og hans familie kom til å bli fremtredende figurer innad i Porsgrunn NS. Det var for eksempel Christen Knudsens datter, Randi Franklin Knudsen, som dannet NS kvinnelag i 1934.73 I stortingsvalget i 1933 fikk NS-laget i Porsgrunn 4,5% oppslutning. Laget vokste relativt raskt og økte NS sin innflytelse i omkringliggende kommuner som Eidanger.74 Porsgrunnslaget økte i størrelse og aktivitet utover 1930-tallet. NS fikk omtrent like god oppslutning ved neste stortingsvalg i 1936 som de gjorde i 1933, og de fikk folk inn i bystyret ved kommunevalget i 1934. Men ved partisplittelsen i 1937 gikk lagets aktivitet kraftig tilbake og de stilte ikke ved kommunevalget dette året. Allikevel forble kjernen med Knudsen-familien værende i partiet.75 Etter at tyskerne okkuperte landet meldte mange Porsgrunnsfolk som var tidligere NS-medlemmer seg inn i partiet igjen. I november 1940 fikk Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK) et eget telemarkslag der blant annet fru Knudsen ble Sentral.76
Krigen kommer til Grenland
Det første møtet grenlendingene hadde med krigen den 9. april var lyden av luftvernssirener tidlig på morgenen. I løpet av de neste dagene hersket det mye usikkerhet etter hvert som dårlige nyheter om invasjonen strømmet inn over radio. Etter noen dramatiske dager med mye forvirring og meldinger frem og tilbake om evakuering av Skien og Porsgrunn, og tyske aksjoner hvor radiokringkasterne i Porsgrunn og Notodden ble sprengt, ble Skien og Porsgrunn til slutt okkupert den 16. april av til sammen ca.400 tyske soldater, de fleste i Porsgrunn,77 uten militær motstand.78
Knudsen setter i gang NS-overtagelsen
Selv om det kom til å ta en uke fra begynnelsen av den tyske invasjonen før tyske styrker ankom grenlandsområdet, satte allikevel fylkesfører Knudsen straks i gang med NS-overtagelse av fylket og byen allerede den 9. april. Han forsøkte å passe på at det var NS sine påbud fra Oslo som ble fulgt, og ikke beskjedene fra den flyktende Nygaardsvold-regjeringen. Tyske styrker kom til grenlandsområdet uten å møte militær motstand. Men lenger opp i fylket, i Tinn, Vinje og Rauland, varte kampene til begynnelsen av mai. Luftvernbatteriene på Herøya ble flyttet lengre opp i fylket av norske styrker og brukt til å støtte kampene der. Knudsen satte raskt i gang med å forsøke å få kontroll over informasjonsflyten til Telemark.79
Det kom tidlig i gang en «antinazistisk motstandsbevegelse», også kalt «Skiensgruppa», allerede den 12. april. Gruppen begynte å registrere og skygge kjente NS-folk i både i Porsgrunn og i Skien.80
Veldig raskt etter at tyskerne kom til Porsgrunn etablerte de et samarbeid med det lokale NS-laget. Det veletablerte og aktive NS-laget i byen ble nok en fordel for den tyske overtagelsen som dermed hadde et etablert nazistmiljø i byen de kunne støtte seg på. Men allerede et par måneder etter at tyskerne kom til byen ble det sammenstøt mellom hirden og lokalbefolkningen. En kveld i juni 1940 ble det holdt hirdmøte med hirdoppmarsj i Porsgrunn. Mens møtet foregikk samlet det seg flere og flere mennesker utenfor lokalet der møtet ble holdt. Det ble anslått at det til slutt var ca. 1000 mennesker i folkemengden. Etter hvert som NS-medlemmene forlot møtet, buet folkemengden på dem, og de buet høyere jo mer kjent NS-mannen var. Etter dette møtet ble hirdmedlemmer jaget rundt i gatene av demonstranter. Demonstrantene gikk videre til Knudsens bolig, som var på herregården Frednes, og utføre hærverk ved å knuse vinduer. Politiet kom for å forsøke å skape orden, men det var for mange demonstranter. Nasjonalsangen ble sunget av demonstrantene. Disse opptøyene varte utovernattetimene.81 Etter denne hendelsen ble tysk sikkerhetspoliti og rikspolitiet informert om hendelsen. Dette resulterte i møteforbud for alle, unntatt NS-organisasjoner og gatene ble patruljert. Et par uker senere skulle Quisling besøke Porsgrunn, men antinazistisk gruppe hadde spredd flygeblader der de hadde oppfordret Porsgrunnsfolket til å holde seg borte da Quisling kom på besøk. Quisling møtte derfor folketomme gater da han ankom rådhuset i Porsgrunn den 21. Juni.82 Så selv om det var et etablert NS-lag i byen som tyskerne kunne støtte seg på, og det var flere kjente lokalpersoner i det lokale NS laget, skulle det bli langt fra lett for NS og Tyskerne i å ta over og styre byen. Folk flest var fortsatt imot dem.
Selv om det var Christen Knudsen og hans familie som var de store pådriverne for Nasjonal samling i Porsgrunn og de omkringliggende kommunene før krigen, holdt de ikke noen lags- eller ordførerposisjon i Porsgrunn. Christen Knudsen hadde jo sine hender fulle med vervene sine på fylkesnivå, og sønnen hans Harald var Quislings sekretær. Derfor ble noen andre satt inn i de viktige stillingene i byen.
Førerprinsippet innføres
I Porsgrunn lyktes NS raskt med å sette sine medlemmer inn i viktige administrative posisjoner. Allerede sommeren 1941 hadde NS-medlemmer tatt over de fleste administrative posisjonene i kommunen. Men etter at posisjonene var fylt, kom porsgrunnslaget allikevel til å slite med medlemsmangelen og mangelen på NS medlemmer med riktig kompetanse som partiet hadde ellers i landet.83
Lagføreren i Porsgrunn, Olav Herman Nakkim, gikk fult inn for at han skulle være en slags lokal førerskikkelse i byen. Han ønsket å bestemme mest mulig, også over anliggender han ikke hadde autoritet over i kommuneadministrasjonen. Men det ble lite rom for en faktisk lokal førerskikkelse. Nakkim hadde lite legitim autoritet. I tillegg var Porsgrunn preget av partikonflikter som gjorde det problematisk å utpeke en som skulle være den lokale føreren. Ordføreren skulle også være den lokale førerskikkelsen, men man ble aldri enig om den posisjonen i Porsgrunn. Man ønsket en person som kunne gi ordre som lokallaget ville følge med fullt hjerte. Her ser vi et skille mellom NS sin ideologi og praksis. Det ble gjort forsøk på å sette førerprinsippet ut i praksis, men lokallaget ble aldri helt enig om hvem som skulle være den lokale førerskikkelsen.
Brudd og kontinuitet
NS-administrasjonen i Porsgrunn bestod av flere tidligere politikere som enten før eller etter okkupasjonen hadde gått over til Nasjonal samling. Det var også flere som hadde meldt seg ut i løpet av 1930-tallet som meldte seg inn igjen når NS skulle overta administrasjonen. Den viktigste gruppen var tidligere høyrefolk som hadde fulgt Knudsen til NS. Siden Knudsen var en anerkjent politikker i byen som både hadde vært flere år i bystyret og på stortinget, høstet nok NS mer aksept i Porsgrunn enn for eksempel i nabobyen Skien. Porsgrunn opplevde noe kontinuitet i den forstand at det i enkelt tilfeller var tidligere politikkere i byen som tok over stillingene, personer som nå hadde blitt en del av NS. Men det er også viktig å påpeke at de fleste politikerne i byen ikke ble med i NS, noe som gjorde at det i andre tilfeller ble redusert kontinuitet. Knudsen hadde også vært en viktig lokalperson og hadde deltatt i oppstarten av idrettslaget Urædd. Også ordfører Helgesen hadde vært en viktig personlighet i byens idrettsarena før krigen, noe NS-laget forsøkte å videreføre under okkupasjonen med lite hell.
NS-styret i byen ble heller hardt. Mye på grunn av laglederen Nakkim, som stadig herset med og truet lokalbefolkningen.84 Han var også til bry for byens politifolk og han agiterte stadig for at de skulle bli med i Nasjonal Samling. Men her spiller partikonflikten i NS-laget i byen inn. Nakkim og arbeidsnemnda truet og mishandlet byens jøssinger, men det var også en annen fraksjon i byen, inkludert fylkesmann Knudsen, som ville ha en mykere tilnærming til hvordan NS skulle styre. Det var for øvrig opprettet en krigsfangeleir på Herøya, men det var ikke noe folk flest i byen fikk oppleve. NS i Porsgrunn ble veldig forhatt, spesielt Nakkim, som ble kjørt rundt til spott og spe ved frigjøringsdagen. Av de andre NS-lokalledere jeg har sett på ble ingen mishandlet på denne måten ved arrestasjon. De verste klagene jeg har lest fra andre pågripelser er at politiet var litt for hardhendte, mens Nakkim klagde på å bli overmannet av flere politifolk og ydmyket foran byfolket.85
Porsgrunn var preget av en slags blanding av kontinuitet og brudd. Det var flere gamle politikere med nye farger, og flere gamle stormenn som ble med i NS. Men samtidig var NS-laget i byen, eller i alle fall denne ene fraksjonen av det, et heller aggressivt lag med aggressive hirdmenn og lagledere. Det ser ut som partiadministrasjonen var mer aggressiv, mens den offentlige forvaltningen var mykere. Men det var en del konflikt om hvor dypt bruddet med fortiden skulle være. En fløy ville gå tungt inn for nyordning og nazifisering, mens en annen fløy var mer opptatt av å sørge for at kommunen ble styrt på en skikkelig måte.
NS-lagets påvirkning på forholdene i byen var ganske betydelig under krigsårene. Porsgrunn var det viktigste senteret for NS i fylket fordi de hadde en betydelig tilstedeværelse der, og fordi Porsgrunn i motsetning til Midt-Telemark var et mer sentralt og urbant område med større sjanse til å påvirke fylkeskommunal og nasjonal politikk. Knudsen hadde viktige kontakter i Oslo, inkludert Quisling selv. Den mest åpenbare og kanskje mest brutale virkningen NS hadde på byen var arbeidsformidlingen under Nakkim. I tillegg til dette var det ikke uvanlig å se hirduniformer i Porsgrunns gater. Det var opptøyer mot hirden juni 1940, men dette ble slått hardt ned på av tyskerne. Det var også mye styr rundt kommunens offentlige ansatte i byen.
Rekruttering
Laget hadde vert det viktigste i Telemark før krigen. Under krigen vokste det til 4,4% av den stemmeberettigede befolkningen, altså rundt 250 mennesker. Antallet medlemmer NS fikk i Porsgrunn er omtrent like stort som antallet velgere de hadde på 1930-tallet, som ved stortingsvalgene var på rundt 4,5%. I Porsgrunn ser NS-støtten ut til å ha vært ganske lik både før og under krigen. Industriarbeidere, som utgjorde en stor andel av befolkningen i kommunen, var underrepresentert i NS. Det var funksjonærer og folk som drev selveide bedrifter som støttet mest opp om NS, med hjelp fra en del studenter og folk som jobbet i sjøfarten.86
«Byens mektigste mann»
Lagførerposisjonen var den stillingen som hadde mest autoritet innad i selve partiet lokalt. Lagføreren hadde ikke, i alle fall ikke i teorien, makt over kommuneadministrasjonen og sivilforvaltningen generelt. Det var derfor viktig at lagføreren var en ivrig nazist og NS-mann, siden han skulle lede partiet på lokalnivå. Og som lagføreren i Porsgrunn under mesteparten av krigen fremstår, ser hensynet til ideologisk lojalitet å ha vært viktigere enn at han var vel likt da han ble innsatt i stillingen.
Olav Hermann Nakkim (f.1901) ble satt inn som lagfører i Porsgrunn høsten 1941. Han fungerte også som leder av arbeidsformidlingen. Han ble hånende kalt «byens mektigste mann» av Porsgrunnsfolket. Han skal ha vært intelligent, men var ekstremt upopulær blant folket i byen. Så upopulær var han at da frigjøringen kom, dukket åtte politimenn opp på døra hans og kjørte han rundt i åpen lastebil gjennom Porsgrunn til spott og spe. I vitneavhør etter krigen ble han karakterisert som ondskapsfull og hevngjerrig. Han ville bestandig ha viljen sin, og mange fant ham derfor vanskelig å jobbe med og i det hele tatt å ha med å gjøre. Også mange av partifellene mislikte ham. Ofte, når han ikke fikk det som han ville, inntok han rollen som lagfører og dikterte hvordan ting skulle være. Han dikterte ting selv om han egentlig ikke hadde myndighet over kommunale saker.
Nakkim meldte seg inn i Nasjonal samling i september 1940, etter å ha hørt Terbovens tale den 25. september samme år, hvor rikskomisæren sa at veien til Norges frihet og selvstendighet gikk gjennom NS, og NS ble det statsbærende og eneste lovlige, partiet i Norge. Nakkim jobbet iherdig for å skrive folk ut til arbeidsinnsats, og ofte var det personlige og politiske motiver bak hvem han tildelte tvangsarbeid. Det var ofte jøssinger og folk som ikke var fra NS som ble skrevet ut til arbeidsinnsats. Han truet også ofte folk med arbeidsinnsats i form av vedhogst, om de ikke gjorde som han ville. I tillegg truet han folk som han mente ikke gjorde godt nok arbeid, og de som ble sykemeldt. Han mente at de som var sykemeldt bare ville snike seg unna arbeidsinnsatsen, og han gav dem drittjobber eller større kvoter. Han fortalte en som ble sykemeldt: «Hvis ikke de nu passer dig, skal du komme til å bli virkelig syk, og så syk at du skal bli krøpling for livet».87 I 1943 skrev han ut 360 mennesker til nasjonal arbeidsinnsats, 127 i 1944 og 75 i 1945. Det var også han som plukket ut lærerne i Porsgrunn som skulle bli sendt nordover. Han var hirdmedlem fra 1941 og han gikk konstant med hirduniform. Han samarbeidet ivrig med tyskerne om utskrivning til arbeidsinnsats ved anleggs og skipsindustrien. Han var også aggressiv, og truet ofte folk med å sende tysk sikkerhetspoliti etter dem siden han hadde kontakter der. Da frigjøringen kom skal han ha brent bevis. I dommen hans står det at det var hans trang til maktutfoldelse, og ikke ideologisk overbevisning, som drev han til å bli med i NS. Det ser med andre ord ut som om han var stormannsgal. Han skal ha donert penger til flere av NS sine organisasjoner og til frontkjemperne. Nakkim meldte seg til Den Norske Legion, men han var ikke stridsdyktig på grunn av at han var plattfot. Han holdt tale for nyinnmeldte i Legionen der han sa at de nå gikk i «kamp sammen med våre germanske venner», og at det var en kamp mot den gamle verden og en frihetskamp for Europa og det nye Norge.88
På grunn av hans stormannsgalskap og bruk av NS til å få sin vilje, ser det ut som om Nakkim var en som ble med i NS for personlig vinning. Ut ifra de nevnte historiene er det lett å forstå hvorfor han var så upopulær. I tillegg til å være landssviker var han også et usympatisk menneske. I et tilfelle sendte han to hirdmenn med køller for å tvinge folk til å høre på en radiosending av quislings kringkastingstaler i en teatersal.89
Nakkim ville ha kontroll over politiet
Nakkim var pådriver for nazifisering av politiet i Porsgrunn og han oppholdt seg mye på politistasjonen, men han var også dårlig likt blant politiet. Han ønsket å vanne ut alle upålitelige politifolk, altså de som ikke støttet opp under NS, og han jobbet også for statspolitiet. Det var en episode der han gikk forbi en politimann på gata og ble veldig sint når denne politimannen ikke hilste på han, men i stedet gikk rett forbi. Politiet skulle som sagt hilse ved å strekke ut armen og si heil og sæl. Nakkim reagerte på dette ved å si «sett en sånn slabbedask, reneste forbrytertypen, men jeg skal vite å få han ut av politiet».90 Mens han etterlignet denne politimannens måte å gå på. Det ser ut som om at han ikke likte å ikke bli behandlet som byens mektigste mann. Politimannen på sin side mente at han ikke hadde hilseplikt mot lagfører. Denne hendelsen gjorde at politimannen forsøkte å få Nakkim tiltalt. Med Nakkims behandling av politietaten i byen blir det lett å forstå hvorfor politiet behandlet han som de gjorde ved hans arrestasjon.
Det var flere politifolk som meldte seg inn i NS fordi de følte press til å bli med både utenfra og innenfor politietaten. For eksempel meldte politikonstabel Aslak Ajer i Porsgrunn seg inn i NS for å beholde sin arbeidsstilling. Men det hindret han ikke i å vekke Nakkims vrede. Han ble skrevet ut til arbeidstjeneste av Nakkim i 1943. Han forsøkte å komme unna under det påskudd at han skulle ta over foreldrene sin går i Lunde. Dette utløste en rettssak. Dette blir et eksempel på at Nakkim ville ha full kontroll over politiet.
Ordførerposisjonen og partikonflikt i Porsgrunn
Selv i en kommune med et så velutbygd NS-lag som i Porsgrunn var det ikke alltid lett å bestemme seg for hvem i lokallaget som skulle ha makten. Det kom til å utvikle seg en konflikt i partiet om hvem som skulle holde ordførerposisjonen i byen. Etter at byens første NS-ordfører meldte seg ut av partiet ble det konflikt om hvem som skulle overta hans posisjon, der både fylkesfører, fylkesmann og innenriksdepartementet ble blandet inn for å sette inn riktig mann.
Ordfører Halvorsen
Nils Johannes Halvorsen (f.1887) var en skipsreder som meldte seg inn i NS august 1940. Han meldte seg inn i NS fordi, etter hans egne ord, «mitt motiv for denne innmeldelse var at jeg i 1940 så det norske folk som en flokk får uten hyrde. En ledelse måtte til.»91 Han ble satt inn allerede fra første januar 1941 som ordfører i Porsgrunn, samme dag som alle ordførere i landet skulle begynne å byttes ut med NS-medlemmer. De fleste andre kommuner i landet fikk ikke NS-ordførere før senere på året, eller året etter. Halvorsen tilhørte den mer moderate delen av Porsgrunns NS-lag som ikke gikk inn for å sparke alle offentlige ansatte som ikke var medlem av NS. Og han var i stadig konflikt med den mer ytterliggående delen av partiet. Men ettersom krigsårene gikk ble Halvorsen mer og mer skeptisk til NS-regimet. Han var en dypt kristen mann som ikke likte NS sin politikk overfor lærerne, og spesielt ikke politikken NS hadde mot prestene og kirken, noe som han kom til å protestere mot. Han mente også at Quisling hadde gjort Norge avhengig av Tyskland etter en tale Quisling ga i 1943. Dette syntes ikke Halvorsen noe om, og han kom i stadig mer konflikt med partiet, noe som førte til hans utmeldelse fra NS i 1943. Da han ikke lenger var et NS-medlem kunne han ikke lenger fungere som ordfører og han ble derfor avsatt i oktober 1943, etter et halvt års permisjon.92
Halvorsen slet med det problemet at lagfører Nakkim til stadighet forsøkte å utøve innflytelse over kommunale anliggender. Halvorsen forsøkte å holde ham utenfor. Dette var nok et resultat av konflikten mellom fløyene i porsgrunnslaget, hvor Nakkim var en del av den ytterliggående fløyen, mens Halvorsen var en del av den mer moderate fløyen.93
Men han skal ha kommet på kant med resten av NS-administrasjonen på en annet måte også. Januar 1943 ble han siktet for overtredelse av rasjoneringsforskriftene. Overtredelsene foregikk allerede fra 1941, da en sekretær fant benrester i søpla hans etter et lukket møte Halvorsen hadde med biskop Zwilgmeyer, som de begge forlot med mystiske pakker under armen. Sekretæren sa at det heller ikke var uvanlig å lukte steking av kjøtt og fisk i huset hans. Det var jo streng rasjonering på grunn av forsyningssituasjonen i landet, så det var ganske alvorlig å overtre rasjoneringsforskriftene.94
Avskjedigelser av kommunalt ansatte
Da NS fikk kontroll over kommunalforvaltningen ønsket de også å bytte ut de som allerede var ansatte i forvaltningen med NS-folk, eller folk som var vennlige mot NS. Det var jo naturlig for NS som et totalitært parti i å forsøke å få total kontroll over det offentlige. De ønsket derfor at flest mulig i offentlige posisjoner skulle støtte NS nyordninger og «den nye tid».
Alle ordførerne jeg har sett på i de fire kommunene ble tiltalt for å ha erstattet, eller forsøkt å erstatte, de gamle kommunalt ansatte i kommunene de administrerte til fordel for NS-medlemmer. Også de på fylkeskommunalt nivå ble tiltalt for dette, både fylkesfører Dalen og fylkesmann Knudsen. Men alle disse påstod at det kun var saklige hensyn og ikke politikk som stod bak avsettelser og ansettelser av de kommunalt ansatte. Men ser man på noe av korrespondansen som ble lagt frem som bevismaterialet under landssvikoppgjøret, går det frem at visse personer i kommunen måtte holdes øye med eller avsettes fordi man ikke var sikre på lojalitetene deres. Ideelt sett så skulle alle de kommunalt ansatte være en del av NS, men som vi vil se gang på gang så var dette ikke mulig. Ikke engang i kommuner som Porsgrunn hvor NS hadde en velutbygd partiorganisasjon. I tillegg var det også ordre fra Oslo at NS-medlemmer skulle prioriteres under ansettelser av kommunalt ansatte. Påstandene ordførerne kom med om at det ikke var partihensyn bak ansettelser var nok derfor heller forsøk på å få mildere straff. I noen tilfeller pekte de også på at avskjedigelsene kom fra ordre høyere opp. Tinns ordfører Bjørnsen pekte for eksempel på fylkesfører Dalen angående en avskjedigelse.95 Dette var unnskyldninger av typen «jeg fulgte bare ordre». Men det må også sies at det i noen tilfeller virket som om de ikke ønsket å fjerne alle kommunale funksjonærer, spesielt i tilfellet med fylkesmann Christen Knudsen og porsgrunnslaget av NS.96
For i Porsgrunn utviklet det seg faktisk en konflikt lokalt i partiet der fraksjonene kranglet om det var best å bytte ut alle offentlig ansatte med NS folk, eller om forvaltningen var best tjent med å beholde de gamle administratorene fra før NS overtagelse i sine stillinger. Den gamle administrasjonen hadde erfaring og viktige kvalifikasjoner, men kunne NS stole på lojalitetene deres? I spissen for de radikale som ønsket å fjerne alle ikke-NS medlemmer fra administrasjonen, var Lagfører Nakkim og varaordfører Helgesen. Mens de moderate som fortsatt ville at NS-medlemmer skulle prioriteres under ansettelser, men som ikke ville sparke alle de gamle kommuneansatte, var fylkesmann Christen Knudsen og ordfører Halvorsen. En del av jobben til Nakkim var å se etter at politiske forhold var til stede under ansettelser. Og for han virket det som partiinteresser var hevet over alt annet.97 Den radikale fløyen sendte faktisk klageskriv til partiledelsen i Oslo i et forsøk på å få Knudsen fjernet fra sin posisjon fordi de mente han var for passiv. Men Knudsen ble aldri sparket. Knudsens nære forhold til Quisling, det at han nøt allmenn respekt i partiet lokalt, og det faktum at han var sentral for partiet i Telemark var nok noe av grunnen til at han ikke mistet jobben. I tillegg var det også akutt mangel på kompetente NS-folk, så det å kvitte seg med flinke folk for å erstatte dem med NS-medlemmer kunne raskt gå dårlig for administrasjonen i kommunene og fylket. Ingen av disse to fløyene kom til å få noe særlig overtak i løpet av okkupasjonstiden.98
Konflikt om ordførerposisjonen og kommuneadministrasjonen
Konflikten om avskjedigelser av kommunalt ansatte var ikke den eneste konflikten i Porsgrunns NS-lag, for selv om NS ideologi var imot politisk krangling og fraksjonering var det flere punkter der det var konflikt innad i partiet. Det var også konflikt med tyskerne om hvordan det var best å styre. Nasjonal Samling ønsket å fremstå som en samlet gruppe fordi det var et viktig punkt i den nazistiske og fascistiske ideologien. Problemet NS hadde med parlamentarismen var at det var så mye krangling mellom partiene, denne feilen kunne derfor ikke være i NS system også. Det skulle være en fører og førerens vilje skulle bestemme. Det var derfor en del av partiets ideologi at de skulle være en samlet gjeng. Det at det var politisk krangling innad i partiet ødela også partiets anseelse utad. Men disse idealene ble ikke gjennomført i Porsgrunn.
Ordfører Helgesen
Etter at Halvorsen fikk permisjon fra sitt verv i mars 1943 ble det straks konflikt om hvem som skulle ta over som den nye ordføreren, men i realiteten var det først varaordfører Realf Ording Helgesen (f.1892) som tok over vervet i mars 1943. Han hadde vært NS-medlem siden september 1940, med i Porsgrunn bystyre, og var idrettsleder for NS i Porsgrunn. Før krigen hadde han virket som kjøpmann. Han hadde faktisk vært medlem av NS fra 1933 men meldte seg ut igjen 1934. Før han ble ordfører var han varaordfører i 2.5 år fra 1941 til 1943, og selv om han bare var offisielt ordfører i 1 måned, fungerte han som ordfører gjennom det meste av 1943. Han var et tidligere høyere-medlem. Før krigen hadde han ikke noen erfaring med kommunalforvaltning, og han var veldig uforstående til nødvendigheten av et kommunalt budsjett. Helgesen ble beskrevet som en mann som gjorde hva enn falt han inn og brydde seg lite med gjeldende bestemmelser. 99
Men selv om Helgesen var varaordfører ble han ikke automatisk satt inn som ordfører etter Halvorsens utmeldelse. Mange mente at han ikke hadde god nok politisk erfaring til å ta over vervet. Det var en fløy i partiet som støttet Helgesen fordi han hadde riktige ideologiske lojaliteter, og en annen fløy støttet en annen ordførerkandidat, Josef Bystrøm, fordi han hadde riktig politisk kompetanse til å være ordfører.100
Fylkesfører Dalen ønsket Helgesen i ordførerposisjonen, men fylkesmann Knudsen ønsket til å begynne med å ha Bystrøm i den posisjonen. Knudsen mente at Bystrøm hadde gode kvalifikasjoner til å bli ordfører, og som vi har sett var dette viktig for Knudsen. Bystrøm hadde også fått anbefaling av biskop Zwilgmeyer, som hadde jobbet med han tidligere mens Zwilgmeyer var varaordfører i Porsgrunn. Dalens undersøkelser på den andre siden gjorde at han kom frem til at daværende varaordfører Helgesen var en god kandidat. Det ble stilt spørsmål ved hvorvidt Helgesen hadde de riktige kvalifikasjonen til å være ordfører. Innenriksdepartementet fant det nødvendig å sette inn en ny person, altså Bystrøm, som ordfører i stedet for varaordføreren. Spørsmålet rund ordførerstillingen i Porsgrunn ble så omfattende at fylkesfører Dalen tidlig i 1944 gikk direkte til innenriksminister Hagelin for å be han om å løse konflikten i Porsgrunn. Han mente Hagelin hadde lovet å løse dette på et tidligere førerting.
Helgesen fungerte som ordfører til februar 1944. Da tok Bystrøm over, men det endte ikke konflikten. Allerede samme dag som Bystrøm ble satt inn var det et protestmøte. Dalen og Helgesens øvrige støttespillere mente at innenriksdepartementet hadde gått over hodene på det lokale laget når de satte Bystrøm inn. Bystrøm ba aldri om politisk godkjenning for valg av tillitsmenn i kommunen og partiinteresser ble ikke tatt nok hensyn til. Bystrøm ble satt inn fordi han var kvalifisert, var en hederlig mann, og «nøt allmenn aktelse og tillit»101. Helgesen selv argumenterte for at han burde være ordfører fordi han hadde fungert som det i en lengre periode, og under ordfører Halvorsen fungerte han som stedfortreder på møter hvor Halvorsen ikke hadde anledning til å komme. Han mente derfor at han hadde riktig erfaring noe som også Dalen understreket. Ifølge Dalen var det blant NS-laget i Porsgrunn og fra hans egen og fylkesmann Knudsens side allment akseptert at Helgesen var den som burde ta over ordførervervet.
Det ser da ut til å ha vært noe forvirring rundt Bystrøms innsettelse, siden Knudsen både ble sagt å støtte Bystrøm, og i et annet tilfelle Helgesen. Dalen klagde også på at han leste om Bystrøms innsettelse i morgenavisen før han fikk formell beskjed om slutningen fra innenriksdepartementets side. Fra Helgesens motstanderes side ble det argumentert at han var for lettsindig til å kunne være ordfører, fordi han i november 1943 ba sjømannsforeningen i Porsgrunn bytte ut havnefogden, som var tidligere ordfører Halvorsen. Dette var visstnok fordi Halvorsen hadde meldt seg ut av NS. Dalen mente at Bystrøm var for passiv. Dalen pekte på at når innenriksdepartementet satte inn ordførere i Telemark uten å ta det opp med partiet først, fikk det bestandig dårlige følger. Men etter at saken hadde blitt behandlet av departementet kom det frem at Helgesen hadde blitt ilagt en bot på 2000kr. Men Selv om Bystrøm ble satt inn av innenriksdepartementet, ble han ikke noe mer populær blant medlemmene i Porsgrunns NS-lag. Det var som nevnt stadig konflikt mellom ordfører Bystrøm og bystyret i Porsgrunn. Det ble også åpnet opp en etterforskning rundt innsettelsen av Bystrøm fordi mange mente at riktig protokoll ikke hadde blitt fulgt ved hans innsettelse. Etterforskningen konkluderte med at innenriksdepartementet hadde fulgt vanlig prosedyre, og hadde rådført seg med de lokale. Beslutningen om å innsette Bystrøm som ordfører ble derfor stående. Innenriksdepartementet hadde uttalt at fylkesføreren hadde begrenset myndighet, og at han heller ikke var den øverste myndighet.
Dalen argumenterte ovenfor Quisling at splittelsen Bystrøm tilførte partiet gjorde at gamle medlemmer ble skuffet, og at det ble vanskelig å rekruttere nye. Det ble også sagt at da Bystrøm var ordfører, var det Rådmann Benzen som hadde den virkelige makta. Bystrøm var visst lett påvirkelig, og Benzen ledet hans disposisjoner.
Denne konflikten var da i forlengelse en del av konflikten om partihensyn og partilojaliteter mot hensynet til at folk måtte ha riktig kompetanse og god tillit blant folk flest i lokalmiljøet.102
Ordfører Bystrøm
Josef Bystrøm (f.1890) meldte seg inn i NS desember 1941. Han meldte seg inn fordi han mente at det var bedre for Norge å ha nordmenn i forvaltinga enn tyskere. Før krigen hadde han jobbet som fabrikant. Bystrøm var, som fortalt, en kontroversiell figur blant NS-folkene i Porsgrunn og i fylkesadministrasjonen. Men han var ikke særlig overbevist over hverken NS-program eller nazismen. Han ville bare utføre jobben som ordfører på best måte. I et skriv til Quisling skrev Dalen at Bystrøm hadde brukt stillingen sin til å personforfølge gamle medlemmer, og at fylkesfører Dalen heller ville ha en ivrig NS-mann som ordfører, noe som førte til at Bystrøm ble avsatt kort tid før frigjøringen. Under hans tid som ordfører var det rådmannen i byen som hadde den virkelige makten, ble det påstått. Han var lettpåvirkelig og var i stadig konflikt med Porsgrunns bystyre. Spørsmålet om Bystrøms lojaliteter til partiet ble til slutt for stort, så han endte med å bli avsatt.103
Ordfører Thorjusen
Thorleif Nicolai Thorjussen (f.1891) ble ordfører de siste to månedene av okkupasjonen. På grunn av hans korte periode i vervet er det lite å skrive om hans virke. Han meldte seg inn i NS i oktober 1940 fordi partiprogrammet talte til han, og på grunn av Terbovens tale. Før han ble ordfører hadde han vært formann i Porsgrunn byting. På grunn av hans korte styretid er det ikke så mye som skjedde i Porsgrunn under hans ledelse, med unntak av frigjøringen.104
Spesielle hendelser i Porsgrunn
Porsgrunnsidretten
I Porsgrunn hadde NS håp om gjennomslag for NS- idretten. De forsøkte å bestikke idrettslag med ny treningshall. Idrettshallen til idrettsforeningen Pors ble overtatt av NS-myndighetene ved byens nazistiske idrettsleder og senere fungerende ordfører, Realf Ording Helgesen, og ordføreren Nils Halvorsen sommeren 1941. Hvorpå de forsynte seg av idrettsutstyret.105
Ordfører Helgesen hadde lenge vært aktiv i idrettsmiljøet i byen, også før krigen, og ble idrettsleder i Porsgrunn. Han representerte Porsgrunn ved en idrettskongress i Roma. I 1941 ble han utnevnt til leder av idrettsforeningen Urædd. Faktisk Hadde Christen Knudsen vært med på å stifte Urædd i 1894.106 Alle de andre idrettslagene i Porsgrunn ble Oppløst, og alt idrettsutstyret deres ble tatt over til Urædd.107
Norsk Hydro og den tyske krigsmaskin
Under krigen ble det inngått samarbeid mellom norsk Hydro og okkupasjonsmakten, selv om Hydro ble beskrevet som en jøssingbedrift av lokale NS-medlemmer.108 Norsk lettmetall A/S ble opprettet for å fylle det tyske flyvåpen «Lutwaffes» behov for lettmetall. Selskapet fikk mer eller mindre beholde strukturen det hadde før okkupasjonen, men det ble innlemmet i den tyske krigsøkonomien som så mange andre selskaper i «det nye Europa». Herøya i Porsgrunn ble utbygget og skulle bli brukt til å produsere lettmetall for den tyske krigsinnsatsen. Nordisk lettmetalls utbygning på Herøya fikk i 1942 status som et tysk militæranlegg, og etter hvert ble det satt inn krigsfanger fra østfronten til å arbeide i industrien der. Disse tvangsarbeiderne var fra flere av de tyskokkuperte landende, spesielt Øst-Europa. Det var lite kontakt mellom krigsfangene og de vanlige arbeiderne på Herøya. For de norske arbeiderne var de utenlandske tvangsarbeiderne nesten usynlige. Folk flest visste om dem, men de ble ikke mye snakket om til daglig. I 1943 var ca. 25% av arbeidsstyrken på Herøya krigsfanger, totalt ca. 1000 arbeidere. Herøya ble til et strategisk mål for de allierte og ble derfor utsatt for et bombeangrep i juli 1943 i et forsøk på å stanse lettmetallvirksomheten. Dette angrepet gjorde så stor skade på fabrikken at de tyske myndighetene ga opp lettmetallprosjektet på Herøya etter bombingen.109
Herøya var en av mange krigsfangeleirer brukt til slavearbeid som ble etablert i landet i løpet av okkupasjonen. I Telemark ble det satt opp 7 fangeleirer for østeuropeiske krigsfanger i kommunene Porsgrunn, Tinn, Notodden, Fyresdal, Nissedal, Drangedal og Holla. Av disse så var det bare leirene i Porsgrunn, Tinn og Notodden som lå ved industrien. Resten lå i landkommuner. I kommunene vi ser på i denne oppgaven, er det leierne på Herøya og Rjukan som er relevante. I Porsgrunn og Tinn ble krigsfangene satt til å jobbe i industrien. Det var primært tyskerne som tok seg av krigsfangene, men også NS-folk var pådrivere for å få utnyttet denne arbeidskraften til sitt fulle.110 Krigsfangene ble også brukt til å bygge infrastruktur. I landkommunene ble de satt til skogsarbeid og veibygging.111 Selv om lokale NS folk ofte ikke var direkte involvert i fangeleirene, siden det var okkupasjonsmakten som ordnet med leierenne, var det flere norske nazister som var pådrivere for å utnytte det til dets fulle potensial. Og NS-folk hjalp også med å lete frem rømte fanger og ga råd til tyskerne om hvordan man best kunne utnytte arbeidskraften lokalt.
Les videre:
Nasjonal Samlings styre i fire Telemarkskommuner under okkupasjonstiden 1940-1945:
- Innholdsoversikt og detaljer
- Innledning
- NS i Telemark frem til okkupasjonen
- Porsgrunn, det eldste NS-laget i fylket
- NS i Skien, Telemarks sentrum
- Bø, et viktig støttepunkt for NS
- Tinn, nazifiseringen av en lite NS-vennlig kommune
- Sammenligning av NS i de forskjellige kommunene
- Konklusjon
- Kilder
Noter:
72 Varden 31. mai 1943
73 Skeie (2007) «Storindustriens havneby.» s. 267
74 Eidanger ligger i dag i Porsgrunn kommune
75 Skobba (1990) «Nasjonal Samling i Porsgrunn.» Telemark historie Nr. 11 – 1990 s. 31-34
76 Varden 13. november 1940
77 Varden 17. april 1940
78 Haakonsen, Ronald (Red) (1995) «Vi er fri. Skien krigsårene 1940-45.» Skien historielag, sKien s.20-30
79 Skeie (2007) «Storindustriens havneby.» s. 282-286
80 Ibid s. 282
81 Varden 13. mai 1940
82 Skobba (1990) «Nasjonal Samling i Porsgrunn.» Telemark historie Nr. 11 – 1990. Skeie (2007) «Storindustriens havneby.» s. 294-295
83 Skeie (2007) «Storindustriens havneby.» s.301
84 Landssviksak Olav Hermann Nakkim
85 Ibid
86 Skobba (1990) «Nasjonal Samling i Porsgrunn.» Telemark historie Nr. 11 – 1990 s. 41-42
87 Landssviksak Olav Hermann Nakkim dok 22g
88 Landssviksak Olav Hermann Nakkim. Dok 16, 17, 28, 34, 57
89 Ibid dok 34 s.6
90 Ibid dok 16
91 Landssviksak Nils Johannes Halvorsen dok 3 s.1
92 Ibid dok 1, 3, 106, 108
93 Skobba (2017) «NS i byer og bygder» Telemark historie nr. 38 – 2017 s. 56
94 Landssviksak Nils Johannes Halvorsen dok 16- 22, 39
95 Landssviksak Olav Bjørnsen dok 9
96 Landssviksak Jacob Engebretsen, Ketil Eika, Olav Bjørnsen, Olav Dalen, Christen Knudsen dok 1a
97 Landssviksak Olav Hermann Nakkim dok 34 s.5
98 Landssviksak Christen Knudsen. Skeie (2007) «Storindustriens havneby.» s.310
99 Landssviksak Realf ording Helgesen dok 1, 2, 3, 52, 99, 132
100 Landssviksak Realf Ording Helgesen dok 82
101 Landssviksak Realf Ording Helgesen dok 82
102 Landssviksak Josef Bystrøm dok 17. Landssviksak Realf Ording Helgesen dok 82
103 Landssviksak Josef Bystrøm dok 17
104 Landssviksak Thorleif Nicolai Thorjussen.
105 Skeie (2007) «Storindustriens havneby.» s. 301-303 Landssviksak Nils Johannes Halvorsen dok 28
106 Skeie (2007) «Storindustriens Havneby.» s. 53
107 Skobba (2017) «NS i byer og bygder 1940-1945.» Telemark historie nr 38 – 2017 s.44
108 Landssviksak Olav M. Bjørnsen. Dok 27
109 Sagafos (2017) «historier fra Herøya gjennom 90 år.» Herøya industripark as, Skien s.37-53. Fure (2014) «unntaksår – Telemark i krig.» Telemarks historie etter 1905 s.232
110 Solem, Marianne Neerland. (2018). «Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945. Antall, organisering og repatriering.» Scandinavian academic press, Oslo
111 Fure (2014) «unntaksår – Telemark i krig.» Telemarks historie etter 1905 s.229
