NS sin status i kommunene
NS sin lokallagsstatus varierte veldig i de fire kommunene før krigen. I Porsgrunn og i Bø hadde det vert aktive NS-lag siden partiet ble stiftet i 1933. I Bø var oppslutningen til NS større prosentmessig, og i Porsgrunn hadde NS sitt aktive senter i fylket. I Skien var NS-laget mindre enn i Porsgrunn og i Bø, men det eksisterte et lag der før krigen. Dette er i kontrast til Tinn der det ikke var noe NS-lag da krigen brøt ut, og det ble aldri stort i løpet av okkupasjonsårene heller.
Grunnen til disse forskjellene i medlemstall er at i Bø, der gjeldskrisa i jordbruket hadde rammet spesielt hardt, hadde mange storbønder flokket til NS på 1930-tallet fordi de mente at partiet kunne redde dem ut av krisa. Flere av de som gikk til NS var veletablerte og respekterte lokalpersoner før krigen, noe som kan ha gjort NS mer akseptert i Bø enn andre steder. Også i Porsgrunn hadde Knudsen, en velkjent høyrepolitiker i byen, gått over til NS samme året som partiet ble stiftet. Mange som fulgte Knudsen da han var høyremann fulgte ham da også over til NS, noe som gjorde at NS fikk mer oppslutning der enn andre steder. Knudsen og porsgrunnslaget satte også raskt i gang med å etablere NS-lag i området rundt Skiensfjorden.299 I både Porsgrunn og Bø var det da altså nesten 8 års historie med veletablerte NS lag da de skulle ta over kommunalforvaltningen i 1941. De hadde derfor flere folk som var klare til å settes inn. Dette vises også av at de lokale lederne i disse 2 kommunene hadde meldt seg inn i løpet av 1930-tallet, og ikke etter invasjonen.
I Skien og Tinn var situasjonen annerledes. NS-laget i Skien var ikke like veletablert som i nabobyen, og av de som ble ledere i byen under krigen hadde alle meldt seg inn i NS etter invasjonen i 1940. Og i Tinn eksisterte det ikke noe NS-lag ved invasjonen i det hele tatt. En forklaring på dette kan være at i Tinn var det ikke like stor tradisjon for storbønder som det var i Midt-Telemark. Og Rjukan, der det bodde flest mennesker, bestod hovedsakelig av arbeidere. I Skien var det heller ingen lokale stormenn som gikk over til NS i løpet av 1930-tallet, så Quislings rekrutering av Knudsen var nok avgjørende for NS sin posisjon i Porsgrunn og fylket som helhet. Og hvordan posisjonen til NS var i de forskjellige kommunene ved overtagelsen ble avgjørende for hvor vanskelig det ble å ta over kommunen.
Overtagelse
Som et resultat av at NS var et veletablert parti i lokalmiljøet fikk de raskt inn folk i kommunestyrene i Bø, Porsgrunn og Telemarks fylkesadministrasjon. Også i Skien gikk det raskt å ta over, til tross for at NS hadde hatt en svak posisjon i byen før krigen. Men selv om det gikk raskt og relativt lett å ta over, så ble det problematisk å styre kommunene over tid, ettersom folk flest mislikte NS.
I fylkesadministrasjonen var personalet stort sett fra områdene hvor NS hadde aktive lag før krigen. Midt-Telemark og området rundt Skiensfjorden. Siden NS stod relativt sterkt i disse områdene før krigen er det bare naturlig at NS-folk fra disse områdene ble satt inn i fylkesadministrasjonen.
NS-overtagelsen gikk ganske forskjellig for seg i de fire kommunene. I Porsgrunn og Bø var det som sagt allerede store, aktive, og veletablerte NS-lag som kunne ta over styringa av kommunene. Det hjalp også at mange av disse hadde politisk erfaring og var godt anerkjente lokalpersoner fra før. For eksempel Knudsen som tidligere politiker for både Høyere og NS. Og Eika som tidligere varaordfører for NS, og som hadde vert med på å redde gårder på 1930-tallet. Så i disse kommunene bestod NS-administrasjonen for det meste av tidligere politikere og lokale stormenn som hadde vært aktive i NS før krigen. Det at det var flere med riktig kompetanse i Porsgrunn og Bø gjorde det tydeligere hvem som egnet seg best å settes inn i viktige posisjoner. Men som vi så i Porsgrunn, så ble det allikevel ikke så lett å finne en ordfører. For selv om det var flere NS-folk med politisk erfaring i byen, så var det spørsmålet om politisk erfaring og kompetanse versus partilojaliteter som bød på problemer. Kanskje det ble konflikt fordi Porsgrunnslaget var så gammelt. Helgesen hadde vert medlem av NS før krigen. Han hadde riktignok også meldt seg ut før krigen, men han hadde meldt seg inn igjen før det var noen åpenbare opportunistiske årsaker til det. Bystrøm på den andre siden hadde meldt seg inn i NS i 1941 da de skulle inn i lokalforvaltningen. Spørsmålet ble da om man skulle ha Helgesen, en lojal NS-mann som hadde vert medlem en periode før krigen uten å ha politisk erfaring før han tiltrådde som varaordfører i 1941, eller Bystrøm, som muligens meldte seg inn i NS av opportunistiske årsaker, men som hadde politisk erfaring fra før krigen.
I Skien bestod ikke de som ble satt inn i ordførerposisjonen av tidligere politikkere, men av kontorarbeidere og folk med administrativ erfaring. Men de greide også i Skien å fylle opp kommunalforvaltningen med NS-medlemmer relativt raskt ettersom mange hadde meldt seg inn i 1940. Det var NS-ordfører i Skien allerede fra januar 1941. Ordfører Hagen, som ble satt inn januar 1941, hadde tidligere jobbet på borgermesterens kontor, så han hadde erfaring fra kommuneadministrasjonen. Ordfører Engebrethsen, som tok over i juni 1941, hadde erfaring med administrativt arbeid som disponent, og hadde tidligere vert med i Skien bystyre og formannskap.300 Så også i Skien var det folk med politisk erfaring som ble satt inn.
I Skien, Bø og Porsgrunn ble dermed NS-ordførere, og varaordførere, satt inn allerede fra januar 1941. Selv om ingen av disse ordførerne kom til å sitte ut krigen, og i Bø og Skien satt de sågår kun i noen måneder, gikk allikevel innsettelsene av NS-medlemmer i ordførervervene raskere her enn de fleste andre steder i landet. Også på fylkesnivå gikk det raskt. Knudsen ble satt inn som fylkesmann allerede i oktober 1940, som den første NS-fylkesmann i landet. Et annet fylke som fikk NS-fylkesmann raskt, var Sør-Trøndelag. Der fikk senere finansminister Fredrik Prytz, som i likhet med Knudsen var en partiveteran og personlig venn med Quisling, denne jobben.301 Personlige bånd innad i NS ser dermed ut til å ha vært avgjørende for disse to.
I Tinn gikk det derimot ikke så raskt å få satt inn en NS-ordfører, i og med at det ikke fantes noen NS-medlemmer til å begynne med. Den første ordføreren som ble satt inn av NS i Tinn, ordfører Ljøstad, var ikke NS-mann. Han var bare ansett som lojal av NS administrasjonen. Han hadde også politisk erfaring fra før krigen. Det at han ikke meldte seg inn i NS gjorde at han måtte gå av etter et år og ble da erstattet med ordfører Bjørnsen som var en NS-mann. Bjørnsen hadde også noe politisk erfaring fra da han var med å stifte Rjukans lag av arbeiderpartiet i 1912 og satt på Tinn herredsting for arbeiderpartiet før han forlot partiet i 1918. Han hadde også fått noe politisk erfaring fra å sitte på herredstinget for NS i 1941.
I både Bø og Tinn ble lensmennene hentet utenfra, og i begge tilfeller fra Grenlandsområdet i kommuner hvor Porsgrunn NS hadde stiftet eller forsøkt å stifte andre NS-lag på 1930-tallet. Begge ble karakterisert som utadgående NS-folk, som var veldig samarbeidsvillige overfor tyskerne. Men lensmann Wilhelmsen i Bø var en god del mer aggressiv, og fremferden hans i bygda gjorde at han ble dårlig likt. Åmli i Tinn var ikke like aggressiv, men gjorde også en del razziaer. I Tinn var det også større tysk tilstedeværelse, så Åmli måtte forholde seg til det, og i flere tilfeller mente han tyskerne var for hardhendte. Det å hente lensmenn utenfra var kanskje en bevisst handling ettersom de ikke hadde tidligere bånd til lokalsamfunnet, og ville dermed ikke være for milde mot de lokale jøssingene. Men det var nok primært mangel på kompetanse som gjorde at de måtte hentes utefra.
I Telemark generelt gikk det også relativt raskt for NS å få satt inn folk i administrasjonen. Våren 1941 var allerede 25 av 32 ordførere i Telemark medlem av Nasjonal Samling. Men selv om det var lettere å finne gamle NS-medlemmer, eller å rekruttere nye til offentlige verv, betyr ikke dette at NS ikke støtte på problemer. Som ellers i landet var det mye både sivil og organisert militær motstand. Og selv om det fantes NS-folk, hadde de ofte ikke riktig kompetanse. De høye posisjonene ble raskt etablert, men å få nazifisert hele det administrative systemet ble vanskeligere.302
Vi ser dermed at NS posisjon i kommunene før krigen definerte hvor lett det ble for dem å ta over, med unntak av Skien. NS hadde ikke lag i Tinn og det gikk derfor sakte å ta over. Porsgrunn å Bø hadde større og mer aktive lag før krigen og det gikk derfor lettere å ta over. Men i Skien gikk det allikevel raskt å ta over administrasjonen selv om NS bare hadde et lite lag før krigen.
Rekrutering
Ved fylkesførermøtet i februar 1941 rapporterte fylkesfører Dalen at en av kretsene i Telemark da var fult utbygget og at resten var på god vei.303 NS i Telemark opplevde dermed fremgang i medlemstall og utbygning av partiorganisasjonen i begynnelsen av styretiden, som ellers i landet. Men hvor mange NS-medlemmer det var i hver kommune varierte. Ut ifra stemmeberettigede folketall i kommunene i 1944, var 5,2 prosent av de stemmeberettigede i Bø NS-medlemmer dette året, totalt ca. 100 personer.304 Innmeldingene til NS i Bø var jevn de første årene av okkupasjonen, og stoppet opp etter 1943. Det var hovedsakelig folk fra de samme familiene som gikk igjen, og en tredjedel av alle NS-medlemmer i bygda kom fra de samme fem familiene.305 En av grunnene til at de samme familiene gikk igjen, var at NS-medlemmer gjerne ble sosialt isolerte, så de rekrutterte egne familiemedlemmer.306 Etter partisplittelsen før krigen var medlemstallet i bygda på 12 personer, og etter krigen antok man at det var rundt 110 medlemmer ved kapitulasjonen. I løpet av krigen ble altså medlemstallet nesten 10 ganger større. De aller fleste Bøheringer i NS var tilknyttet jordbruket.307
I Porsgrunn hadde NS 255 medlemmer i 1944, som utgjorde 4,4% av den stemmeberettigede befolkningen.308 Mange som tidligere hadde meldt seg ut av partiet i løpet av 1930-tallet meldte seg inn igjen under okkupasjonen.309 I 1935 hadde NS 191 medlemmer. En god del meldte seg ut i perioden før okkupasjonen, men meldte seg inn igjen senere. I løpet av krigen økte medlemstallet til 264. De fleste av medlemmene i Porsgrunn jobbet enten i tekniske yrker som ingeniør, var private næringsdrivende, eller var kontorarbeidere.310
Selv om det var Porsgrunn som lenge var det aktive senteret for NS i Telemark, og NS i Porsgrunn før krigen var større enn i Skien, kom Skienslaget til å vokse seg større enn Porsgrunnslaget i løpet av okkupasjonsårene. I 1944 var det 476 NS-medlemmer i Skien, ca. 4,8% av den stemmeberettigede befolkningen i byen. Skienslaget gikk da fra å ha nesten ingen støtte før krigen til å være det laget i fylket med høyest medlemstall, også i prosentandel var størrelsen på Skiens NS-lag betydelig og Skien hadde det største bylaget i Telemark både i rene tall og i prosent.311 Grunnen til at de største NS-lagene i fylket var i Skien og Porsgrunn var nok fordi dette var de kommunene med høyest folketall.
I Tinn var det mangel på NS-medlemmer frem til slutten av 1940, da det ble dannet et lokallag med ca. tolv medlemmer. Og medlemstallet kom til å øke noe frem til 1943, men spesielt etter at Quisling dannet en nasjonal regjering i februar 1942. Rjukan var beskrevet som en jøssingby, og hadde en historie med radikale arbeidere. Myndighetene i kommunen ser ut til å ha forstått at det var dårlig grobunn for NS på Rjukan.
Rekruteringen av nye medlemmer til NS hadde derfor mest suksess i Skien. Nå var jo Skien også den mest folkerike kommunen, så selv om NS hadde stått sterkt i flere landkommuner, så var NS et by-parti,312 også i Telemark. Det er viktig å huske på at selv om NS var relativt store i kommuner som Bø, og var veldig aktive i for eksempel Porsgrunn, utgjorde de fortsatt en minoritet, og ble gjerne sosialt isolert av resten av befolkningen. De møtte kraftig motstand i sine forsøk på å nyordne samfunnet også i kommuner der partiet stod relativt sterkt. Det er vanskelig å si nøyaktig hvor mange NS-medlemmer det faktisk var i fylket. NS-ledelsen oppga et tall, mens milorg oppga andre tall. I mange tilfeller nektet lagledere å oppgi lister over medlemmene i klagene sine. For eksempel i Bø, så hadde NS sin egen medlemsliste 99 navn, mens de lokale milorg-gutta satte tallet på medlemmer til 110.313 I Telemark som helhet ble 2250 dømt for landsforræderi.314
NS-styret i kommunene
Mykt eller hardt styre
I hvilken grad de forskjellige kommunene opplevde NS-styret som «hardt» varierte. Det varierte også hvor tøft det tyske styret var. I Porsgrunn, med Nakkim som sjef for arbeidsnemnda, opplevde mange jøssinger NS-styret som spesielt hardt. Tatt i betraktning behandlingen han fikk på frigjøringsdagen, må vi konkludere at han hadde gjort seg så forhatt gjennom styresettet sitt under krigen at lokalbefolkningen fant det berettiget å behandle han slik. Jeg har ikke funnet noen andre eksempler i disse kommunene hvor NS-medlemmer klagde på behandlingen de fikk til så stor grad som Nakkim gjorde.
Men det er også viktig å peke på fraksjoneringen innad i NS i Porsgrunn. Det var en fraksjon som ville gå hardt frem og sparke alle i kommuneadministrasjonen som ikke var medlemmer, mens den andre fraksjonen ville gå mildere frem og beholde de gamle kommunalt ansatte. Det at det var en mer moderat fraksjon i NS i Porsgrunn gjorde at styret ikke ble så hardt som det kunne ha blitt. Allikevel opplevde nok folk flest NS-styret som relativt hardt. NS gikk kraftig inn for nazifiseringen av politiet i byen, og idretten ble også sterkt påvirket. I Porsgrunn gikk med andre ord lokallaget tungt inn for å nazifisere mest mulig, men evnen til å faktisk få nazifisert var begrenset. Byen var preget av konflikt mellom de dypt ideologisk overbeviste nazistene som gjennomgående ville nyordne samfunnet mot de mer pragmatiske nazistene som mente det var viktigere å styre på en fornuftig måte.
NS-styret i Skien ser ut til å ha vert noe mildere enn i Porsgrunn, men allikevel med viktige unntak. Både i Bø og Porsgrunn ser NS ut til å ha hatt troen på at nyordningsforsøkene ville bli en suksess tidlig i prosessen, men jeg finner ikke tegn på en slik optimisme i Skienslaget. Men NS-regimet i Skien viste hardhet da pressen i byen ble slått ned på og byens mange menigheter ble overvåket av NS-medlemmer.315 Motstanden mot NS i byen begynte omtrent samtidig med krigsutbruddet, så det ble vanskelig å utføre noe som helst i byen. Flere skiensfolk meldte seg også til frontkjempertjeneste for Den Norske Legion.
I Skien, Tinn og Porsgrunn ble pressen slått ned på. Til å begynne med ser det ut til at administrasjonen heller forsøkte å temme de daværende redaktørene og redaksjonene enn å overta avisene helt. Men de skjønte fort at dette ikke fungerte. De gikk da heller inn for å enten overta avisene ved å putte NS-folk inn i redaksjonene, eller ved å bruke tvang til å få avisen til å publisere det partiet ville. Selv om mange aviser til slutt ble NS-kontrollert, eller NS-vennlige, var ikke det nødvendigvis frivillig eller uten problemer. I teorien skulle de fleste avisene være NS-vennlige, men for eksempel redaktøren i Rjukan dagblad ble beskrevet av presseleder Lien i 1941 som «lojal, men lite positiv»,316 og han beskrev Varden som «motstrebende lojal».317 Og Lien beskrev hvordan han i visse tilfeller truet med inngripen fra staten på grunn av statsfiendtlig virksomhet eller sabotasje da de ikke gjorde som pressedirektoratet ga beskjed om. Liens arbeid for å få kontroll på pressen ble beskrevet som uvurderlig for NS sitt virke i fylket av fylkesfører Dalen.
Men de som utvilsomt opplevde nazistregimet på aller hardest måte, må ha vert Skiens jødiske familie Becker. De opplevde å bli trakassert, måtte flykte, og to av familiemedlemmene ble sendt til konsentrasjonsleir. I Telemark ble dette bare en liten, men meget viktig del av okkupasjonshistorien. Dette lille bildet gir bare et eksempel på hva som skjedde i alle de tyskokkuperte områdene under krigen, og viser hvordan prosesser i Skien hang sammen med hva som også skjedde i resten av Europa.
I Bø gikk de lokale NS-myndighetene, med unntak av lensmannen, mykere frem mot lokalbefolkningen. Til å begynne med var ikke motstanden mot NS særlig hard, men den tok seg til etter hvert som okkupasjonsårene gikk. NS gikk i Bø, som andre steder, inn for full nazifisering av lokalsamfunnet, og på grunn av det store NS-laget hadde de ressurser til å gjøre et merkbart forsøk. Og NS-medlemmene i Bø hadde gjerne vært med i bygdas forskjellige foreninger siden før krigen, og hadde derfor innsikt i de fleste aspekter ved bygdesamfunnet. Men det ble allikevel ikke lett å nazifisere bygda, og NS-idretten møtte eksempelvis tomme tribuner som i resten av landet. Og selv om styret kan betraktes som mildere enn andre steder er det flere eksempler på sammenstøt mellom NS og bygdefolket. I «Regional Contrasts in the membership base of Nasjonal Samling» står det skrevet at det på bygdene var mer dyptgående hierarkier og tradisjon som NS kunne lene seg på. Dette var også tilfellet i Bø, og var nok med på å gjøre oppgaven lettere for NS i begynnelsen.318
I Tinn gikk ikke NS-laget hardt frem i utgangspunktet, rett og slett fordi de ikke hadde nok folk til det. Men etter tungtvannsaksjonen ble lokale jøssinger slått hardt ned på med flere arrestasjoner og razziaer. Siden Tyskland hadde større interesser i Tinn enn i de andre kommunene, var den tyske tilstedeværelsen mer merkbar her. Etter tungtvannsaksjonen gikk NS og tyskerne tungt inn for å finne sabotørene og deres lokale samarbeidspartnere. Flere ble arrestert eller avhørt av politi, hytter ble brent ned, folk ble trakassert og det ble gjennomført razziaer i Tinn og omkringliggende områder av hird, lensmenn og tyskere. I Tinn ser det faktisk ut som om det lokale NS-laget i mange tilfeller faktisk heller ville gå mykere frem enn tyskerne i kommunen.
I januar 1943 kunne Knudsen rapportere at det stadig gikk fremover for NS sin fylkesadministrasjon i Telemark. NS jobbet for å få ambulansefly til Telemark. Knudsen ser ut til å ha hat en mer nøktern holdning til jøssingene og folk utenfor NS enn andre i partiet. I et Intervju med Rjukan dagblad virket han nærmest forståelsesfull overfor jøssingene, men håpet at de skulle få øynene opp for det NS stod for og revurdere sine standpunkter.319
Dalen holdt et foredrag i november 1942 der han tok et oppgjør med Jøssingene. De kunne ikke hindre nasjonalsosialismens seiersgang over hele verden. Det var jøssingene som hadde skapt portforbud i Skien fordi de demonstrerte mot tyskerne. Han gikk dypere inn på hvordan NS sitt styre var bedre for folket. Blant annet reddet de bøndene, og de hadde reddet Norge både fra bolsjevismen og «jødekapitalismen». Han hevdet at det var jøssingene som nå ønsket å fortsette striden, ikke NS.320
Det er viktig å understreke at det å kalle NS-styret for «mykt» er et relativt begrep jeg benytter for å gradere overgrepene deres. NS gjorde uten unntak okkupasjonsårene til en svært vanskelig tid for hele landet.
Kontinuitet og brudd
Hele landet opplevde et slags brudd i det politiske styret under krigen. Den tyske okkupasjonsmakten tok over, og Nasjonal Samlings nasjonalsosialistiske regime med lite støtte i folket ble tildelt makten i landet av tyskerne. Men hvor mye lokalsamfunnene var preget av kontinuitet eller brudd varierte fra sted til sted.
Av de fire kommunene jeg har sett på er det nok Bø som ble mest preget av kontinuitet fremfor brudd. Det ble innført nazistregime, men de som ledet regimet var lokale bygdefolk som hadde etablert seg politisk før krigen, og mange av dem hadde vært engasjerte mennesker i lokalsamfunnet. Tidligere varaordfører ble ordfører. Folk som var engasjert i bygdelivet fortsatte å engasjere seg. Men det er viktig å peke på at flere også ble ekskludert på grunn av sine politiske overbevisninger, og selv om mange i NS var engasjert i idrettsmiljøet i bygda, opplevde også Bø den nasjonale idrettsstreiken. Nyordningspoltikken var et brudd med fortiden, men det ser ut som at Eika og hans krets ofte var mer opptatt av å styre kommunen på en fornuftig måte enn å tvinge gjennom nyordning på alle fronter. NS-ordføreren var også relativt mild mot bygdefolket.
For noen bøheringer gikk livet ofte sin vante gang under krigen, men det var jo også tydelige brudd i bygda. Presten ble byttet ut. Det samme ble lensmannen, med en aggressiv nazist. Det ble også gjennomført flere razziaer i regi av lensmannen for å ta folk som hamstret. Og lensmannen var ansett som en så stor fare for hjemmefronten at det ble vurdert å få han drept. Hovedtrekk ved brudd i bygda kan dermed oppsummeres med ny aggressiv lensmann, ny NS-prest, razziaer og økende motstand mot NS-regimet etter som okkupasjonsårene gikk. Som tegn på kontinuitet så vi at gamle stormenn i bygda tok over styret, de var mykere mot lokalbefolkningen enn andre steder, det var bøheringer som styrte Bø, og det var mindre tysk tilstedeværelse.
Den tyske tilstedeværelsen i Grenland og i Tinn var nok mer merkbar enn det den var for bygdefolket i Bø fordi tyskerne ikke betraktet bygda som like strategisk viktig. Kommunestyrets fremgang i bygda var mindre voldsom enn i for eksempel Porsgrunn. Men i motsetning til for eksempel Tinn, så hadde også laget mer grunnlag for å styre effektivt. Men det er også viktig å ikke overdrive graden av mykt NS-styre og kontinuitet i Bø. NS-styret ble uansett et brudd med det forestående, og krigsårene var vanskelige for alle. Men sammenlignet med andre steder, så var de mer opptatt av å styre Bø på en effektiv måte enn å tungt gå inn for å nazifisere alt. NS-medlemmene som styrte Bø var mer pragmatiske nazister, enn ideologiske fundamentalister.
Porsgrunn ble preget av en slags blanding av brudd og kontinuitet. NS-laget ble preget av kontinuitet i og med at det var mange gamle fjes som gikk igjen, men det var samtidig brudd i den forstand at flere endte opp i fylkesadministrasjonen enn i kommuneadministrasjonen. Dette inkluderte Knudsen, som lenge hadde vært drivkraften og en samlende figur i porsgrunnslaget. NS-politikere som på 1930-tallet hadde vært med i bystyret og ellers i lokalpolitikken tok over kommuneadministrasjonen. Så på den måten kan man si at Porsgrunn ble preget av kontinuitet. Men det ble et brudd i den forstand at byens nazistiske minoritet tok over lokalforvaltningen. Administrasjonen tok over flere lokale organisasjoner, som idretten. Men selv om de tok over strukturene fikk de ikke støtte blant folk flest. Hvor mye brudd og kontinuitet det var lokalt var også avhengig av fløyene i partiet lokalt. Det var en gruppe med ideologiske radikalere som ville gå hardt inn for nyordning og bryte mest mulig med det forestående. På den andre siden var det de mer pragmatiske nazistene som mente det var viktigere å styre kommunen på en effektiv måte. Perioden under den radikale fløyen med Helgesen ble da preget av mer brudd, og perioden under den mer pragmatiske fløyen med Bystrøm ble mer preget av kontinuitet.
Tinn fikk på flere måter et brudd med den forestående politikken. Men samtidig hadde NS lite rom for maktutøvelse i kommunen uten tysk hjelp. Tinn fikk et helt nytt bystyre med nye folk, og de som tok over var ikke veletablerte i lokalpolitikken før krigen. Allikevel fikk flere gamle medlemmer av hederstegnet sitte etter 1941. Siden det lokale NS-laget ikke var så sterkt måtte de lene seg på andre i lokalsamfunnet for å kunne styre. De lokale myndighetene skjønte at de ikke var så mye rom for maktutøvelse til å gjennomføre nyordningene, så de fokuserte heller på å administrere kommunen på en best mulig måte. De nazistiske myndighetene forsøkte også å komme småbrukerne i kommunen til gode da de ville kjøpe opp den statseide skogen for å dele ut til bøndene. Den politiske situasjonen i kommunen var ufordelaktig for NS. Det var lite handlingsrom. Så selv om bruddet politisk var tydelig i Tinn var ikke hverdagslivet så preget av brudd som det kunne ha blitt hvis NS-laget hadde fått bedre forutsetninger til å styre.
Som vi har sett, så ble Skien et administrativt sentrum og en slags miniatyr for hva NS ønsket å gjennomføre i landet på et nasjonalt nivå. Kommunen ble gjennomgående forsøkt nazifisert, og Skien fikk det største NS laget i fylket i rent antall.321 I Skien var det folk som var etablert i de borgerlige kretser i kommunen som ble med i NS, men jeg har ikke funnet tidligere lokalpolitikere i viktige verv i kommunen. I Skien, og i Telemark som helhet for så vidt, ser vi et viktig brudd i pressefriheten. Alle arbeideraviser ble forbudt, og de gjenværende liberale, konservative og bondeavisene ble sensurert, eller forsøkt sensurert. Ordfører Engebrethsen gikk tungt inn for å rekruttere til Den Norske Legion og flere av byens NS-medlemmer, som lagfører Karsten, reiste til østfronten. NS forsøkte å ta over så mye som mulig i kommunen, men samtidig var også NS-lederne dyktige administratorer. Politikken i Skien ble derfor til en slags mellomting mellom nazistiske fundamentalister og pragmatikere. Det ble gjennomgående gått inn for nyordning og rekruttering, men det ble også fokusert på å administrere kommunen på en fornuftig måte.
NS hadde suksess med å ta over politietatene, men hvor gjennomgående ideologisk overbeviste de var varierte. I Bø og Tinn lyktes NS med å sette inn ideologisk overbeviste nazister som gikk inn for nyordning og for å kjempe mot NS sine fiender. I Porsgrunn og Skien derimot lyktes de å innføre nyordning i politietatene, men politiet i disse byene ble i stor grad ikke ideologisk overbeviste. Mange politimenn meldte seg inn i NS, men dette var mer av tvang enn politisk overbevisning. De fleste forble passive medlemmer, eller meldte seg ut igjen senere. Politiet i disse kommunen rettet seg da etter nyordningen, men de ble ikke ideologisk overbeviste NS-folk. Mange politimenn var også jøssinger.
Stormennene og førerprinsippet
Et annet viktig aspekt for NS i de forskjellige kommunene er hvem de store mennene i NS var lokalt. I Porsgrunn var det Christen Knudsen og hans familie som styrte mye. Knudsen-familien var en velintegrert NS-familie. Knudsen hadde jo blitt med i NS etter Quislings oppfordring og beholdt god kontakt med han i senere år. Hans datter Randi formet Porsgrunns lag av NSK, Også Christen Knudsens sønn, Harald Franklin Knudsen, var Quislings sekretær og kom til å skrive om hans opplevelser i den stillingen etter krigen. Denne gode kontakten med Quisling kom nok godt med for NS-lagene i Porsgrunn og Telemark. Knudsen var en viktig person i lokalpolitikken i Porsgrunn og hadde mye politisk erfaring. I tillegg hadde han blitt en overbevist nazist.
Christen Knudsen hadde med sin erfaring og overbevisning evnen til å bli den viktige drivkraften for partiet i Porsgrunn og de omkringliggende områdene. En kraft som kom til å vare inn i okkupasjonstiden. For selv om han ikke hadde noe formelt verv i Porsgrunn kommune under krigen fordi han var fylkesmann, ser det ut til at han fortsatt var velrespektert. Men det var nok det at Knudsen, som den ledende NS-mannen i byen, ble fylkesmann i stedet for ordfører som førte til mye konflikt i Porsgrunn. Og hans meninger i lokalpolitikken var viktig for eksempel i konflikten rundt ordførervervet.322 Ordførerne i byen var heller splittende enn en samlende for det lokale NS-laget, siden det var så mye konflikt rundt dem. Men også disse var folk med politiske erfaring og røtter ned i Porsgrunns foreningsliv. Porsgrunn fikk jo også den svært aggressive Nakkim som lagfører. Han var hard mot NS-fiender og aggressiv Nazist, men på grunn av oppførselen sin fikk han aldri samme status i kommunen som Knudsen fikk, han ble ikke en lederfigur. På grunn av manglende personlige egenskaper fra andre i Porsgrunnslaget forble Knudsen kanskje den viktigste NS-skikkelsen i byen selv om han ikke hadde noe formelt verv på kommunalt nivå. Men det at han som den lokale førerskikkelsen i byen før ble fylkesmann, gjorde at det var vanskelig å utpeke hvem som skulle styre lokalt. Porsgrunn fikk derfor ikke en skikkelig lokal førerskikkelse under krigen.
I Bø fungerte Eika som den lokale førerskikkelsen for NS. Også i Bø ser vi at de lokale stormennene hadde vært medlemmer siden stiftelsen av partiet. De hadde ikke personlig kontakt med Quisling, slik Knudsen hadde i Porsgrunn, men Bø-laget hadde gode kontakter med Porsgrunnslaget.323 Lokalføreren og hans menn hadde dype røtter i bygdesamfunnet og de lokale foreningene i bygda. I et slikt bygdesamfunn er det gjerne slik at alle kjenner alle, eller i det minste kjenner til alle slektene rundt i bygda. NS ble på en måte en del av lokalsamfunnet også før krigen, selv om det ikke var mange som støttet dem. Som sagt var bygdesamfunn mer preget av tradisjon og hierarki, så de var lettere for allerede etablerte stormenn å styre lokalt. Her hadde jo også NS-folka politisk erfaring i og med at Eika hadde vert varaordfører i bygda, sågar for NS. Bø hadde jo dermed en demokratisk valgt NS-varaordfører i perioden 1934-1937. Så å si alle NS-medlemmene og lederne i bygda under krigen var lokale innbyggere. De var født og oppvokst i bygda og hadde familie og venner der. Det viktigste unntaket her er lensmann Wilhelmsen som ble brakt inn utenfra, noe som var med på å gjøre han til en outsider. Eika med hans krets av rådgivere ble den ledende kraften i bygda, og jeg finner ikke noen eksempler på fraksjonering i partiet her som i Porsgrunn. Det ser med andre ord ut til at i de fire kommunene hadde innføringen av førerprinsippet mer suksess i Bø enn i de andre kommunene. Det var tydelig hvem som var den lokale fører. Eika hadde derfor evnen og muligheten til å bli en lokal førerfigur for NS i Bø. Men han forble bare en førerfigur for partiet og administrasjonen, og ikke for majoriteten av bygdefolket.
Siden lokale hierarkier er mindre i større kommuner ble det ikke en like tydelig lokalførerposisjon i Skien som i Bø. Man kan allikevel si at Ordfører Engebretsen ble den lokale førerskikkelsen. Men han fikk ikke den samme posisjonen i lokalsamfunnet som Eika gjorde i Bø. Før krigen var ikke Skienslaget særlig stort, så det var ingen etablerte førerskikkelser som kunne settes inn. Engebrethsen selv hadde meldt seg inn i NS etter at det ble til det statsbærende parti. Men det var lettere for Engebrethsen å styre i Skien enn det ble for NS i Porsgrunn siden det ikke ble stor konflikt om ordførerposisjonen i byen.
Tinn fikk ingen effektiv førerskikkelse. Her var jo som sagt laget også lite, så det var ikke særlig grobunn for en slik skikkelse. Her hadde jo også så å si alle medlemmene sin opprinnelse utenfra kommunen, og de meldte seg inn i laget etter okkupasjonen. Det er også vanskelig å være fører i en kommune hvor det ikke er så mange NS-folk å føre.
En gjenganger i de kommunene jeg har sett på er at ordførerne som ble satt inn av NS ofte ble beskrevet som stødige, ærlige og pålitelige mennesker med gode åndelige egenskaper på tross av at de var nazister. I motsetning til dette ble ofte lagførerne karakterisert som aggressive og utadgående nazister som ofte ble dårlig likt av lokalbefolkningen. Dette var nok en bevist avgjørelse fra NS-administrasjonen. Til å styre forvaltningen trengte man kompetente og pålitelige mennesker som kunne bli godtatt av folk flest til å styre. Men når man skulle ha en lagfører var partilojaliteten og ideologisk overbevisning den viktigste faktoren. Så de som var mest utadgående nazister ble da satt til å lede partianliggende, mens de som var mildere ble satt til å styre lokalforvaltningen. En annen ting som går igjen, er at de som ble satt inn til å lede kommunalforvaltningen som ordførere og fylkesmann gjerne var 50 år eller eldre, mens de som ble satt til å styre partiet som lagførere var betydelig yngre.
Fellestrekk for ordførere og lagførere som ble satt inn er at de som oftest hadde høyere utdanning og ofte jobbet i stillinger som krevde en fagutdanning som for eksempel ingeniør, tannlege, eller lignende. Unntaket i kommunene jeg har sett på er Bø, og noe andre steder i øvre Telemark der folk fra jordbruket jobbet for NS. Men det var ikke vanlige bønder. De var selveiende og eide ofte større gårder med flere ansatte.
Knudsen uttalte på fylkestinget i 1943 at han var veldig fornøyd med NS sitt arbeid i fylket, og han mente at førerprinsippet hadde blitt praktisert på riktig måte av de forskjellige ordførerne. Han karakteriserte også ordføreren og fylkesadministrasjonen som dyktige mennesker.324
Vi kan dermed si at førerprinsippet ble innført med størst suksess i Bø, med noe mindre suksess i Skien, og med minst suksess i Tinn og Porsgrunn. I Tinn fordi det var mangel på styregrunnlag, og i Porsgrunn på grunn av partikonflikt. Porsgrunn hadde en etablert førerskikkelse i Knudsen før krigen, men det at han ble fylkesmann gjorde at Porsgrunn manglet en definitiv førerskikkelse under krigen.
Særtrekk i kommunene
Nasjonal samling hadde forskjellige forhold de måtte forholde seg til i de forskjellige kommunene. Tyskerne hadde økonomiske interesser i industrien i Skien, Porsgrunn og Tinn. I Bø var tyskernes økonomiske og strategiske interesse mindre, så laget ble ikke like nøye kontrollert av tyske styrker. I Bø hadde NS også hatt stor oppslutning før krigen at man skulle tro det ble enklere å styre der enn i andre kommuner. Dette ble ikke tilfellet. I begynnelsen var det mindre motstand mot NS, men etter hvert som krigen gikk økte motstanden merkbart.
Porsgrunn ble sterkt preget av partikonflikt noe som kraftig svekket NS evne til å styre kommunen effektivt. Det er viktig å understreke at konflikten i seg selv ble et tap for NS fordi visjonen om at all politisk krangling skulle ende så snart nasjonalsosialismen tok over ikke stemte med virkeligheten. Etter førerprinsippet skulle en sterk mann ta avgjørelser på vegne av fellesskapet som alle skulle følge, og som skulle hindre splittelse. Men beslutningene som ble tatt rundt ordførerposisjonen ble ikke respektert og i stedet førte situasjonen til splittelse og krangel både på kommune- og fylkesnivå. Også innenriksdepartementet ble innblandet.325 Konflikten ble ødeleggende fordi politisk krangel ikke skulle forekomme ifølge nazistisk ideologi.
Skien var Telemarks administrative senter, så mange av NS-folka i byen jobbet i fylkesadministrasjonen i stedet for kommuneadministrasjonen. Skien, som et slags sentrum i Telemark, fikk dermed kjenne mye av det nazistiske styret. Når NS skulle ha fylkesting eller andre større tilstelninger, fant dette sted i Skien. Og i slike tilfeller flokket flere NS-medlemmer til byen. Mange av NS sine stormenn i Telemark ble derfor bosatt i Skien og omkringliggende kommuner. Skien opplevde også å bli et bispesete, men med en biskop mange anså som illegitim. Det var også i Skien Telemarks jøder bodde, og led samme skjebne som de fleste jøder under nazistisk styre.
De fylkesdekkende avisene som hadde sine kontorer i Skien ble sensurert, nedlagt, eller nazifisert. Skien opplevde da det meste nazistregimet bragte. Pressesensur, nyordning av samfunnet som gjorde seg tydelig i kirken, synlige NS folk, tyske soldater i gatene, og forfølgelse av jødene. Men i motsetning til de andre kommunene er det vanskelig å peke på særskilte hendelse, prosesser, eller konflikter som preget NS laget her på samme måte som i de andre kommunene. Skien kom til å oppleve de fleste sider ved NS sitt nazistregime, fra nyordning til forfølgelser. Byen ble dermed en miniatyr av NS-regimet i fylket.
Tinn ble viktig for det tyske atombombe-prosjektet og fikk derfor merkbar tysk tilstedeværelse i kommunen. Det hendte at det ble konflikt mellom lensmann og tyskere fordi lensmannen ikke likte måten tyskerne gikk frem mot lokalbefolkningen. Så selv om NS-laget i Tinn var relativt lite, er det i denne kommunen jeg har funnet mest konflikt mellom lokale NS-myndigheter og tyskerne. Det var også noen hektiske måneder for det lokale laget i månedene rundt tungtvannsaksjonen. På grunn av tungtvannet ble Tinn åsted for den mest kjente sabotasjeaksjonen i Norsk historie, noe NS måtte forholde seg til. NS-myndighetene ville veldig gjerne assistere tyskerne med å fange sabotørene og bevise deres nyttighet.
Handlingsrommet i kommunene ble forskjellig. NS hadde størst handlingsrom i Bø der det var kompetente lokalpersoner som ble satt inn. Men handlingsrommet kom til å krympe ettersom årene gikk. Skien NS hadde også en del handlingsrom med kompetente administratorer. Porsgrunn og Tinn NS hadde lavest handlingsrom. Tinn av eksterne årsaker, ved at det var lite NS-vennlige mennesker å ta av i kommunen. Porsgrunn av interne årsaker, på grunn av konflikt rundt ordførerposisjonen.
Upopulære
NS-folk ble vanligvis dårlig likt i lokalsamfunnet. Dette kommer frem i vitneavhør etter krigen, hvor flere NS-medlemmer nevner at de ofte ble fryst ut av tidligere vennegjenger og foreninger etter at de meldte seg inn under okkupasjonen. Dette ser ut til å ha vært litt mindre problematisk i Bø, siden det allerede var en NS-fraksjon i bygda. Familie og vennegjenger var da ofte allerede en del av NS, og i noen tilfeller hadde de viktige posisjoner i foreninger og lag, men de var allikevel dårlig likt av bygdas øvrige befolkning. Også i kommunene som i dag former Porsgrunn, hadde NS-folk allerede etablert sosiale kretser. Nye NS-medlemmer fikk da som konsekvens en ny vennegjeng i NS. Dette kan muligens ha forsterket NS sin status som en slags sekt, siden det ble vanskelig å opprettholde andre sosiale kretser. NS ble jo ansett som forrædere, og det å være NS-medlem var derfor dårlig for ens sosiale liv. Et eksempel på dette er kona til Tinn-ordfører Bjørnsen, Helga Bjørnsen, som fortalte at hun mistet alle sine venner etter at hennes mann ble ordfører. Hun tenkte da at innmelding i NS kunne hjelpe henne med å få nye venner selv om hun ikke var interessert i politikk.326
Dagene etter den 8. mai 1945 og rettsoppgjøret
Den 11. mai 1945 rapporterte Varden at arrestasjonene av NS-folk var godt i gang. 116 medlemmer hadde blitt bragt inn i Skien og 64 i Porsgrunn. Og selv om det fortsatt var en del som foreløpig fikk gå fri, så var ikke det grunn til bekymring for de ville snart få straffen sin. I Bø hadde det da vært 20 arrestasjoner. Politiet ser ut til å ha fokusert på de store og viktige NS-medlemmene først. Altså fylkesmann Knudsen, lagførere og ordførere. Eika ble arrestert i Skien, og Dalen og Lien ble arrester i Kviteseid. I Fyresdal gikk NS-lensmannen for våpen da han ble arrestert, som førte til en kortere skuddveksling, men ingen ble drept.327 Lensmann Åmli ble ikke arrestert før den 28. mai, 19 dager etter frigjøringen, fordi han måtte hjelpe den nye lensmannen med å få orden i papirene.328
NS-medlemmene ble dømt for landssvik og fikk straffer i form av rettighetstap, tvangsarbeid og bøter. I tillegg måtte de betale erstatning til det offentlige. De fleste ble dømt til tap av statsborgerlige rettigheter i 10 år. Det vil si at de for eksempel ikke kunne stemme eller utføre militærtjeneste. Utenom rettighetstapene varierte erstatningskravene, fengselsstraffene og bøtene veldig dem imellom. Men straffen reflekterte hvorvidt NS-folka fulgte en hard ideologisk linje, eller om de var mer pragmatiske. De som fulgte en hardere linje fikk strengere straffer enn de som var pragmatiske og mer opptatt av å administrere kommunen. For eksempel i Porsgrunn fikk den moderate ordfører Bystrøm bare 9 måneder fengsel, men den mer nazistiske Helgesen fikk 6 års tvangsarbeid. Den forhatte lagfører Nakkim fikk 7 års tvangsarbeid, men mange mente at dette var en for mild straff. I Tinn fikk Bjørnsen bare 15 måneder fengsel og Åmli fikk 6 års tvangsarbeid. Ordfører Engebrethsen i Skien fikk 5 års tvangsarbeid. I Bø fikk Ordfører Eika 2 års tvangsarbeid, lagfører Østerli fikk 5 år, og lensmann Wilhelmsen fikk 8 år. Det ser derfor ut til å være en tendens til at jo hardere de viktige NS-mennene var mot befolkningen, og hvor tungt de gikk inn for nyordning, påvirket straffen de fikk under landssvikoppgjøret.
Quisling-dyrkelsen
Felles for lagene i disse Telemarkskommunene var at de ofte ville understreke at Nasjonal samlings fører, Vidkun Quisling, selv var fra Telemark. Spesielt i interne partiskriv som budstikka gikk dette igjen. Quisling knyttet selv sin egen avstamning opp mot en rik norsk kulturarv, som for eksempel odelsgårder og folkemusikk fra Telemark. Han var jo også fra en respektert Fyresdals-ætt.329 Quisling ble fremstilt som en frelser av Norge og det norske folk fra Telemark.330 I «Budstikka» skrev fylkesfører Dalen at «Quisling er Telemarks store sønn»331. Han var fra Fyresdal kommune i Vest-Telemark, og hadde gått på skole i Skien da hans far var sogneprest i Gjerpen.332
Et eksempel på førerdyrkelsen var da 3 representanter fra hirdfylkingen i Telemark i 1942 overrakte Quisling en gave i form av en stridsøks i sølv med inngravering av Harald hårfagre på den ene siden og Vidkun Quisling på den andre. Det ble også lest opp et dikt der Quisling ble kalt nordmenns fører og øverste høvding.333 Dette var ikke eneste gang Quisling ble sammenlignet med Harald hårfagre. Også i NS sin årbok fra 1944 markerer de førerens fødselsdag 18 juli, som man trodde var samme dato som da Harald Hårfagre seiret ved slaget ved Hafrsfjord, som en spesielt viktig dag for Norge.334
Tidsskriftet «Budstikka» inneholdt skriv fra forskjellige folk i fylkesadministrasjonen. Noe som går igjen i dette tidsskriftet er at første side i hver av dem består av et bilde av Quisling, enten i form av et portrett, eller et bilde av han i forskjellige situasjoner, for eksempel på en gård i Fyresdal. Under bildene står det skrevet «ord av føreren» etterfulgt av forskjellige sitater fra quislings taler, skriv, og «visdomsord». Budstikka begynte ikke bare med hyllester til Quisling. Også i artiklene som ble skrevet i dette medlemsbladet hadde flere hyllester til føreren. Quisling ble beskrevet som Telemarks stolthet, og fylkesfører Dalen skrev også i en artikkel at Telemark NS-lag hadde fått den store ære av å bygge opp, bo i, og forbedre Vidkun Quislings eget hjemfylke, og at dette var en ære og et ansvar alle NS-medlemmer i Telemark måtte ta seriøst. De kom også til å beskrive sølvøksen telehirden overrakte Quisling som et symbol på at telehirden skulle være ei stridsøks som i førerens hånd skulle gjøre slutt på Nasjonal Samling sine fiender og «drepe midgardsormen». Generelt ser det ut til at flere i NS sin fylkeskrets mente at Telemarkskretsen måtte gå frem som et eksempel for de andre fylkeskretsene fordi Telemark var selve førerens hjem.335
I partikorespondansen og skriv som ble gitt ut av NS kan det i tillegg til «heil og sæl» på slutten av skrivet stå fraser som «med Quisling for det nye Norge» eller «Quisling for et fritt Norge». Man tok med andre ord ofte muligheten til å hylle føreren når man kunne.336
Quisling var ikke bare ansett som en vanlig partileder. Det vokste opp en slags personlighetskult rundt ham. Noe som kanskje kan virke litt rart siden han ofte var beskrevet som en heller keitete person. Men Quisling fremstod uansett som en veldig intelligent mann som gjorde det bra på skolen. Han hadde jobbet med Nansen, hjulpet flyktninger og skrevet mange artikler om Sovjetunionen. Så da bygdegutten fra Telemark kom med løsninger på «den røde trussel» og adresserte problemer med kapitalismen, tenkte mange telemarkinger at han visste best hvordan de hadde det og derfor kjente den beste løsningen på problemene og trusselen mot dem. Det at Quisling var en prestesønn fra Telemarksbygdene Fyresdal og senere Gjerpen, og hadde gått på skole i Skien, gjorde nok at NS i Telemark anså Quisling som en de hadde en spesiell tilknytning til. De betraktet seg kanskje på en måte som nærmere føreren enn resten av landet? Også Quislings familie ble dyrket. NS kvinneorganisasjon i Skien stelte til Quislingenes familiegrav under krigen. Og da Quislings mor Anna døde i mai 1941 var det stor deltagelse fra partiet, og hirden holdt vakt over hennes kiste.337
Men selv om Quisling ble dyrket innad i NS, var samfunnet ellers i Telemark motstandere av føreren. Når Quisling kom på besøk til Telemark, kom han ofte til folketomme gater fordi folk ikke ville se eller høre ham. Til og med i fødebygda Fyresdal var det mangel på entusiasme når han kom dit på ferie. Så selv om Quisling var ansett som en slags frelser blant mange NS-medlemmer, ble han aldri en helteskikkelse utenfor partiet. Folk flest likte ham ikke, og selv det faktum at han hadde sin opprinnelse i Telemark kunne ikke hjelpe på imaget hans i fylket.
Men Quisling ble ikke bare hyllet i interne partiskriv, men også utad. I en artikkel om NS fylkesmøte som stod i Rjukan dagblad 28 februar 1942 stod det «Vidkun Quisling er stolt over at han er Tele – vi er stolte over at han er det» i forbindelse med at Quisling kom til Telemark for å være med på fylkesrådsmøte i Skien, og de rapporterte spent at det var mulighet for at Quisling skulle tale. De understreket også hvordan Quislings familie hadde bodd i Telemark i 500 år.338 Quisling-dyrkelsen skulle altså inn i propagandaen som gikk ut til folket, for å opplyse dem om hvor god telemarking han var. Også i offentlige aviser ble det av og til skrevet om hvor heldige Telemark var for å være førerens hjem. I Rjukan dagblad 5 februar 1942 stod det en artikkel om Quislings lange røtter i Telemark, helt tilbake til 1400 tallet. Og at Quisling kunne merke på luften om han var i Telemark eller ikke, spesielt Fyresdal. For Quisling var Fyresdal bedre enn noe annet sted i verden.339 Det ble gjort et poeng av de nazifiserte Telemarks avisene å markere Quislings bursdag 18 juli340
Quislings dyrkelse av Telemark
Quisling selv var veldig stolt av sine røtter fra telemarksbygda Fyresdal. Han beskrev som sagt hjembygda som et vakkert sted, og han knyttet seg selv opp mot Telemarks kulturarv. Og i sin forsvarstale etter krigen la han fokus på at han hadde vokst opp i Telemark. «Jeg er vokset opp i en trang fjelldal som den gang ennå var et vilt landskap og hvor det bodde kanskje til dels ville folkeferd. Jeg er vokset opp mellom vikinggraver, mellom bibelhistorie og saga»341 Han bandt seg med andre ord opp til det han anså som det urnorske bygdetelemark.
Og videre hvordan han savnet hjembygda: «Da jeg som 7 års gammel gutt ble sent til byen på skole, ble jeg syk av kjærlighet til hjembygden. Bare jeg kjente gjødsellukten, bare jeg hørte en han gale, var hjemlengselen så sterk hos meg at jeg ikke kunne sitte stille»342 Vi ser da at Quisling, selve føreren av nasjonal samling, hadde et spesielt sted i hjertet for hjembygda og landsbygda på Telemark, og røttene til Quisling gikk dypt inn i fylket. For en overbevist nazist var det et viktig poeng at føreren deres kom fra dette stedet.
NS i Telemarks historietradisjon
Vanlig i litteraturen jeg har lest om NS i Telemark er at NS-medlemmer ofte fremstilles som en samlet gjeng. I noen tilfeller skilles det heller ikke mellom tyskerne og NS-medlemmer, og begge grupper blir bare referert til som «nazister». Det nevnes av og til at det var en del konflikt, men hva disse konfliktene gikk ut på blir ofte ikke gått nærmere inn på. Dette er en heller vanlig måte å fremstille NS på i lokalhistorien. NS-medlemmer blir ofte satt i samme bås som tyskerne i en felles gruppe de norske motstandsfolkene kjempet mot. Men ved nærmere undersøkelse, ser vi at det skjedde mye innad i NS også, og at det var stor variasjon i enkeltindividers politiske slagside. Dette blir kanskje ikke skrevet så mye om fordi NS oppfattes som «de andre», som alle gode nordmenn kjempet mot. NS er en ubehagelig del av fylkets og landets historie, så det er forståelig at det fremstilles på denne måten. Men det er viktig å huske at NS også er en del av Telemarks og Norges historie, og ikke bare motstandskampen. NS er en viktig del av lokalhistorien i flere kommuner, ikke bare under okkupasjonsårene, men også på 1930-tallet. Det er derfor viktig å få med seg NS og dets medlemmer når lokalhistorien skrives, de mest ubehagelige delene av historien er også de delene som er viktigst å huske.
Les videre:
Nasjonal Samlings styre i fire Telemarkskommuner under okkupasjonstiden 1940-1945:
- Innholdsoversikt og detaljer
- Innledning
- NS i Telemark frem til okkupasjonen
- Porsgrunn, det eldste NS-laget i fylket
- NS i Skien, Telemarks sentrum
- Bø, et viktig støttepunkt for NS
- Tinn, nazifiseringen av en lite NS-vennlig kommune
- Sammenligning av NS i de forskjellige kommunene
- Konklusjon
- Kilder
Noter:
299 Skobba, (1990) «Nasjonal Samling i Porsgrunn.» Telemark historie Nr. 11 – 1990
300 Varden 2. januar 1941
301 Flo (2015) «distriktsforvaltning under førarprinsippet – nasjonal samlings nyordningsambisjonar overfor det lokale og regionale styringsverket.» Historisk tidsskrift nr1 2015. s. 7-28
302 Rovde, Olav (2014) «Venstreborg, Soaldemokratisk Dominans Og Bølgjer Frå Høgre. Telemark som politisk region.» Telemark historie etter 1905 s.160
303 Riksarkivet. NS møteprotokoll s.85
304 Skobba (2017) «NS i byer og bygder 1940-1945.» Telemark historie nr 38 – 2017 s.40
305 Ibid 2017 s.41
306 Skobba (1994) «Heimfront Nasjonal samling og svartebørs. Okkupasjonssoger frå Bø 1940-45.» s.11-13
307 Skobba (2017) «NS i byer og bygder 1940-1945.» Telemark historie nr 38 – 2017s. 39
308 Ibid s.40
309 Skeie (2007) «Storindustriens havneby.» s.295
310 Skobba (1990) «Nasjonal Samling i Porsgrunn.» Telemark historie Nr. 11 – 1990 s.41
311 Skobba (2017) «NS i byer og bygder 1940-1945.» Telemark historie nr 38 – 2017 s.40
312 Myklebust, Jan Petter og Hagtvet, Bernt «Regional Contrasts in the Membership base of the Nasjonal Samling.» Who were the fascists s.621-622
313 Skobba (2017) «NS i byer og bygder 1940-1945.» Telemark historie nr 38 – 2017 s. 40-41 og s.65
314 Statistikk over landssvik 1940 – 1945
315 Landssviksak Hans H Karsten
316 Landssviksak Olav Lien dok 9
317 Ibid dok 9
318 Myklebust, Jan Petter og Hagtvet, Bernt «Regional Contrasts in the Membership base of the Nasjonal Samling.» Who were the fascists s.628
319 Rjukan Dagblad 9. januar 1943
320 Rjukan dagblad 3. november 1942
321 I antall medlemmer, ikke etter prosent.
322 Landssviksak Josef Bystrøm dok 17
323 Skobba (1994) «Heimfront, Nasjonal Samling og Svartebørs. Okkupasjonssoger frå bø 1940-45.» s.11
324 Rjukan Dagblad 15. april 1943
325 Landssviksak Josef Bystrøm dok 17
326 Landssviksak Olav M Bjørnsen dok 20
327 Varden 11. mai 1945
328 Landssviksak Edin Åmli dok 33
329 Fure (2014) «unntaksår – Telemark i krig.» «Telemarks historie etter 1905 s.218
330 Ibid s.220
331 Landssviksak Olav Dalen dok 53
332 Gjerpen ligger i dag i Skien kommune
333 Landssviksak Ketil Eika dok 60. Landssviksak Hallvor skjellaug
334 NS årbok 1944 s.26
335 Landssviksak Olav Dalen dok 53
336 Ibid dok 53
337 Dahl, Hans Fredrik (1992) «Vidkun Quisling: En fører for fall.» Aschehoug, Oslo s.222 og 498
338 Rjukan Dagblad 28. februar 1942
339 Rjukan dagblad 5. februar 1942
340 Rjukan dagblad og varden 18. juli 1940 – 1944
341 Quisling, Vidkun (1987) «Vidkun Quislings forsvarstale i lagmannsretten 1945.» A/S historisk forlag, Oslo s.11
342 Quisling (1987) «Vidkun Quislings forsvarstale i lagmannsretten 1945.» s.12
