NS i Tinn sin status før krigen
I motsetning til de andre kommunene jeg har sett på, så er det ikke like mange landssviksaker i Tinn kommune. Det lokale NS-laget var lite, og det forble lite utover okkupasjonsårene, og enda færre var meget aktive. Jeg har derfor også sett en del på lokalavisa som fikk lov til å operere og som ble nazifisert av NS myndighetene, Rjukan Dagblad.
Rjukan var en by som hovedsakelig bestod av industriarbeidere, så Arbeiderpartiet og andre sosialistiske partier stod sterkt. I de omkringliggende bygdene stod Bondepartiet sterkere. NS hadde derfor ikke et veletablert lokallag i kommunen før okkupasjonen, og Tinn-laget kom til å slite med rekruteringen og overtagelsen av offentlige verv i kommunen. Heller ikke i de omkringliggende bygdene hadde NS noe særlig innflytelse. NS hadde noen hundre stemmer før krigen, og jeg vil tro at disse stemmene kom fra småbygdene rundt i kommunen fremfor Rjukan. I november 1940 var Tinn sammen med Sannidal og Skåtøy235 de eneste herreder i fylket som ikke hadde egen NS-avdeling. Men året etter var det rundt et dusin medlemmer.236
Jeg har ikke funnet noen absolutte tall på antallet NS medlemmer i Tinn kommune i løpet av krigsårene, men Rjukan Dagblad rapporterte stadig om hvordan Tinnlaget stadig vokste. 237 Og det var flere NS-arrangementer som tiltrakk seg større folkemengder. Men ut ifra at det gikk så lang tid å få satt et lokalt lag på beina, selv om Knudsen hadde gått aktivt inn for å utbygge partiorganisasjonen i fylket fra april 1940, ser det ut som at grunnlaget for NS sin støtte i kommunen var svak. NS-laget i kommunen ble aldri et av de største i fylket selv om Tinn var en av de mer folkerike kommunene. Og ut ifra intern korrespondanse og vitneavhør etter krigen, får jeg inntrykk av at det var akutt mangel på NS-medlemmer med riktig kompetanse til å sette inn i kommunale verv helt fra starten av.238
I motsetning til de andre kommunene jeg hittil har omtalt, eksisterte det ikke noe aktivt NS- lag i Tinn før krigen. Radikalerne i denne kommunen tilhørte stort sett NKP. NS møtte derfor på det problemet at det ikke umiddelbart var noen kandidater til å ta tillitsverv eller ordførerverv i kommunen. Utvidelsen av lokalpartiet kom raskt i gang etter den 9. april da Knudsen ga ordre om at lagene i Telemark skulle utbygges. Men selv om NS-laget i kommunen vokste, forble det forholdsvis lite i forhold til de andre kommunene jeg har tatt for meg, sett i forhold til folketallet i kommunen.
Gjennom det meste av krigen var det til en viss grad kontinuitet i kommunen. Men spesielt på Rjukan ble det merket en sterk tysk tilstedeværelse. Selv om NS-laget var relativt lite, så var den tyske tilstedeværelsen i kommunen betydelig på grunn av tyske interesser ved kraftanlegget på Vemork, motstandsbevegelsen, i skogen, og den tyske krigsfangeleiren på Rjukan. I likhet med Skien ble de lokale avisene raskt forsøkt nazifisert av tyskerne og NS-myndighetene. Rjukan Dagblad ble en av avisene i fylket som hadde en egen NS-redaktør.
Tinns møte med krigen
Natt til den 9. april 1940 fikk luftvernskommandoen ordre om å gjennomføre mørklegging på Rjukan. Kommandøren kalte da inn alle soldatene i byen, men de fikk ordre om kun å avfyre skudd dersom de ble angrepet først. Dermed fikk Tyske fly passere uten å bli beskutt. Det ble også gjort forsøk på å sperre veiene for å på den måten yte motstand mot tyskernes fremrykking. I slutten av april truet kommandøren med å sprenge kraftverket på Rjukan hvis tyskerne ikke stoppet sin fremrykking, men det førte ikke til noe. Rjukan falt ikke til tyskerne før den 4. mai,239 flere uker etter at nedre Telemark hadde blitt okkupert.240
NS tar over kommunen
NS fikk ikke tatt over ordførerposisjonen i Tinn før i januar 1942. I 1941 hadde Hans Ljøstad, som ikke var NS-medlem, blitt satt inn av innenriksdepartementet. Men selv om overtagelsen av kommuneadministrasjonen gikk langsomt, ble det raskt innsatt en NS-lensmann, og avisen «Rjukan Dagblad» ble raskt tatt over og nazifisert. I mars ble også skolestyret i kommunen tatt over av NS. Det meste av kommunens administrative organer ble sentralisert rundt ordførerposisjonen. Og ettersom NS-laget var lite, så ble det i noen stillinger satt inn personell ansett som NS-lojale, eller som muligens kunne bli rekruttert inn i NS. Men mange av de som fikk stillingene kom raskt til å trekke seg under forskjellige påskudd. Håpet om å få mange av de nyansatte til å bli med i NS gikk derfor fort opp i røyk. I januar 1942 ble det satt inn en NS-mann i ordførervervet, og det samme ble forsøkt gjort i de andre viktige stillingene, fremfor å lene seg på folk som ikke var NS-medlemmer.241 Men dette ble langt fra lett. Både ordføreren Olav Bjørnsen og lagføreren Edin Åmli hadde meldt seg inn i NS etter at det ble gjort til det statsbærende parti i september 1940.242
I februar 1942 ble skolestyret i Tinn kommune byttet ut. Da sa ordfører Bjørnsen at skolene i Tinn nå var «frie for splid og uenighet». Nå skulle NS sitt skoleprogram følges.243 14 av lærerne i Tinn ble med i NS-skolesambandet. Men majoriteten av lærerne i kommunen nektet.244 I motsetning til de tre andre kommunene hvor det gikk lett å overta, og lokallagene senere støtte på problemer med medlemskap og kompetansemangel, møtte Tinn-NS på dette problemet umiddelbart.
Fylkesfører Knudsen og Presseleder Lien holdt i oktober 1940 en tale på Rjukan hvor Lien sammenlignet NS sin overtagelse av landet med Olav den Helliges innføring av kristendommen. «Også den gang var det slik at mange gode nordmenn mente at Olav Haraldsson kom med noe nytt, med tvang og diktatur. Og så bar nordmenn våpen mot ham, og trodde de gjorde det i fedrelandets navn. Nu vet vi at Olav Haraldsson hadde rett».245 Han sammenlignet da dette eksemplet med NS sin posisjon i landet i 1940. Dette er et eksempel på hvordan NS rettferdiggjorde sin maktovertagelse, ved å se tilbake i norsk historie, og å gjøre seg til en del av den arven ved å plassere partiet og bevegelsen i samme sko som en gammel norsk konge.
NS-administrasjonen satt raskt i gang med å rydde biblioteket på Rjukan for litteratur som stred med det nasjonalsosialistiske verdensbildet og bøker skrevet av jødiske forfattere. Rjukan bibliotek som hadde en stor samling av marxistisk litteratur opplevde da en betydelig utrenskning i samlingen sin.246
Det ble fremmet et ønske fra NS-styrte Tinn under krigen om å kjøpe opp den statseide skogen i Tinn og fordele den blant småbøndene i kommunen. Tanken var at dette ville gi småbrukerne mer å livnære seg av. Quisling og landbruksministeren lovte å se på saken og møtte opp på et møte i Tinn for å drøfte dette. Men det ble ikke fullstendig enighet mellom lokallaget og sentraladministrasjonen. Sentraladministrasjonen ville ikke selge all skogen fordi de mente det var bedre at skogen ble administrert i store bolker, i stedet for mange små. Olav Lien mente det var på tide at bøndene fikk noe igjen for den store kraftutvinningen som skjedde i kommunen, og hevdet at fordeling av skog var et alternativ. Men sentraladministrasjonen ønsket å få en løsning på saken som ville gagne bøndene.247 Denne tankegangen var i tråd med hva bondefører Skjellaug og mange tidligere medlemmer av bygdefolkets krisehjelp ønsket for bøndene.
Kontinuitet og brudd
Som i Bø, var det en utgående NS-mann som ble lensmann i bygda. NS-styret ble derfor noe hardt, men ikke så hardt som enkelte andre steder. På grunn av lagets moderate størrelse hadde ikke NS særlig stor mulighet til å kontrollere kommunen fullstendig. Men NS-laget var mykere mot befolkningen enn tyskerne. Som for eksempel da Lensmann Åmli protesterte mot tyskernes razziaer på Rjukan, og da han klagde på at de gikk for hardt frem på Hardangervidda. Det tidspunktet lokalbefolkningen må ha følt at styret var hardest, var i månedene etter tungtvannsaksjonen da hirden og tyskerne gjennomførte sine razziaer. Tinn hadde ingen «stormann» tilsvarende Eika i Bø eller Knudsen i Porsgrunn, så NS-laget hadde ikke den samme styrken her som i andre kommuner i Telemark. Kommunen ble preget av kontinuitet i den forstand at NS-administrasjonen ble nødt til å lene seg mye på gamle strukturer i kommunen for å kunne styre, mens Rjukans rolle som et mål for stormaktenes interesser førte til brudd. Man kan si at kontinuiteten i Tinn var en følge av at de lokale NS-myndighetene hadde mindre rom for maktutøvelse. Tinn var en stor kommune hvor NS hadde få støttespillere. De fikk derfor problemer med å gjennomføre programmet sitt på en effektiv måte.
Rekrutering og medlemskapsproblemer
Det var et lite NS-lag i kommunen, og litteraturen som omhandler kommunen i okkupasjonsårene handler stort sett om tungtvannsaksjonen og motstandsbevegelsen. NS-laget i Tinn var heller svakt. De som ble satt inn til å styre kommunen hadde for det meste meldt seg inn etter at Terboven hadde gjort NS til det statsbærende parti, og Tinn var en av de siste telemarkskommunene til å få et NS-lag. Av medlemmene i Tinn var det få som var svert aktive, og mange var heller ikke ideologiske radikalere. Men selv om NS stod svakt i Tinn, så hadde tyskerne store interesser der fordi kraftanlegget på Vemork kunne fremstille tungtvann for det tyske atomprogrammet. Det lokale NS-laget var da spesielt interessert i å samarbeide med tyskerne og vise NS sin nyttighet.
Ut av de fire kommunene jeg har sett på, så er Tinn med sin lave NS-tilstedeværelse den kommunen hvor tyskerne hadde størst interesser, i alle fall frem til 1943. NS-laget i Tinn, sammen med tyskerne, drev et noe hardere styre her enn for eksempel i Bø. Men det var det konflikter mellom NS-folk og tyskere om hvordan man best skulle gå frem i kommunen. Tyskerne ville kjøre en hardere linje mot lokalbefolkningen, spesielt etter tungtvannsaksjonen, mens lensmannen Edin Åmli heller ville gå mykere frem fordi han ville vinne tilliten og forbedre forholdet til innbyggerne.
Det var stor aktivitet i de lokale NS-lagene i februar 1942, etter at NS hadde fått egen nasjonal regjering. Det ble skrevet mye om dette i Rjukan Dagblad i februar 1942. Innføringen av en egen nasjonal regjering ser ut til å ha skapt en bølge av optimisme blant medlemmene i Telemark, og sikkert i resten av landet også. Det var også etter at NS fikk egen nasjonalregjering at medlemstallet i Tinn økte noe i kommunen.248
Selv om NS aldri ble stort i Tinn, så var det en del bygdefolk som støttet partiet. En lokalperson skrev inn til Rjukan Dagblad hvor glad han var for at NS hadde tatt styringen etter at bøndene og arbeiderne begge hadde feilet i å styre landet tidligere. Han var glad det var slutt på at maktsyke politikere styrte alt, og opposisjonen alltid gjorde det slik at de som hadde makten aldri fikk gjort noe. Den økonomiske friheten som fantes tidligere, var en falsk frihet. På grunn av dette var det derfor grunn til å hilse NS og den lokale NS ordføreren velkommen, mente han.249
Lensmann og verksmester blir lagfører og ordfører
I Tinn ble lensmannen Edin Åmli (f.1899), som opprinnelig var fra Eidanger, satt inn som lagfører sommeren 1940. Han satt til 1944. Han ble også beordret til å ta over lensmannsembetet i Tinn kommune etter at den forrige lensmannen ble fjernet fra stillingen.250 Han hadde vært ansatt ved Eidanger lensmannbesetning i 14 år og hadde meldt seg inn i NS etter okkupasjonen. Etter krigen oppga han at «Norge var i en tvangssituasjon»251 som sin grunn til å bli med i NS. Han ble beskrevet som en sleip og slu type som fremstod høflig, og skal ha vært veldig tjenestevillig ovenfor tyskerne. Åmli hadde tidligere hatt navnet Edin Olsen, men i 1943 endret han navn til Edin Åmli uten at årsaken blir forklart i landssviksaken hans.252
I tillegg til å være lagfører var han også lensmann for Tinn lensmansbesetning etter at den forrige lensmannen ble avsatt for å slippe til NS-medlemmer.253 Han var veldig ivrig til å rekruttere folk til Den Norske Legion og meldte seg selv til fronttjeneste. Men han ble bedt om å bli værende i Tinn av Tinns politimester fordi politidistriktet trengte ham da det ikke var noen andre med riktige kvalifikasjoner til å ta over for ham. NS slet med medlemstallene og kompetansen i kommunen, så de kunne ikke gi slipp på en med gode kvalifikasjoner. Men selv om han ikke reiste til fronten kom han til å tjene tyskerne på andre måter i Tinn. Han sa selv at han var så ivrig på å rekruttere til Den norske legion fordi han mente det ville få Norge til å se bra ut i tyskernes øyne, noe som ville hjelpe Norge med å få selvstendighet fra Tyskland ved krigens ende. Han ble beskrevet som en dyktig politimann av sine tidligere kollegaer i Eidanger. Da krigen kom, ventet han spent på mobiliseringsordre. Han ble mobilisert, men ble raskt sendt hjem sammen med mange andre med beskjed om at de ikke trengtes, og til å begynne med argumenterte han mot Quislings demobiliseringsordre.
Det at Norge skulle ha et sterkt forsvar ser ut til å ha vært viktig for Åmli, og var en viktig pådriver for ham.254 Han var også med på etterforskingen etter Vemork-aksjonen. Han var også med å selge boet etter flyktninger som ble nødt til å forlate landet. Og han var med på å utpeke gisler for tyskerne, og å få folk arrestert etter sprengningen av tungtvannsfabrikken. Videre var han med på å beslaglegge personlige eiendeler fra folk på Rjukan til fordel for Germanske SS Norge, blant annet en del støvler.255
I en spalte i Rjukan Dagblad i januar 1942 hvor kjente lokalpersoner ble spurt om deres ønsker for det kommende året, uttalte Lensmann Åmli256 at han ønsket seier for «det nye Europa», fremgang for Nasjonal Samling, og at jøssingene endelig skal få øynene opp for at det er bolsjevismen og «jødeplutokratene» som er den ekte fienden.257 Han var da en utadgående nazist med tro på NS og nasjonalsosialismens verdier ut ifra hans svar i denne spalten.
Lensmann Åmli kom også i konflikt med tyskerne som var stasjonert i kommunen. Tyske soldater i Tinn konfiskerte mat fra sivilbefolkningen fordi de mente at befolkningen ikke skulle hamstre matlagre for mer enn tre dager i sine hus. Lagfører Åmli protesterte mot dette og sa at det var skikk og bruk i Norge å ha mat lagret for lengre perioder, og at tyskerne derfor ikke kunne gjøre slik. Spesielt siden det var snakk om oppsparte matvarer, og ikke varer som var anskaffet på ulovlig vis. 258
Ordførerne
Når NS skulle ta over kommunaladministrasjonen, ble først Hans Ljøstad (f.1871) satt inn som ordfører i Tinn i januar 1941, etter at det gamle herredsstyret måtte gå av.259 Ljøstad ble innsatt på tross av at han ikke var NS-medlem. Han ble oppringt av fylkesfullmektigen på nyttårsaften 1940 og fikk beskjed at han skulle fungere som ordfører fra og med dagen etter, uten å ha blitt spurt om dette på forhånd. En varaordfører var ikke like lett å finne. En som ble tilbudt stillingen ville ikke ha den, og Ljøstad nektet å jobbe med en annen kandidat. Så det endte med at ordføreren fra før okkupasjonen, som hadde blitt avsatt av innenriksdepartementet, ble varaordfører. Ljøstad satt bare i et år før han ble byttet ut, fordi han nektet å melde seg inn i NS. Ljøstad fortalte at formennene i herredstinget skulle oppnevnes av fylkesmannen etter anbefaling fra ordfører. Medlemstallet i herredstinget i Tinn ble satt til en tredjedel av det tinget hadde før krigen, som var 44. Det var først og fremst viktig at de som ble satt in var godt ansett i kommunen. Om de var NS-medlemmer kom i annen rekke ifølge Ljøstads forklaring. Dette hadde nok å gjøre med at NS-laget var så lite, og det var nok et håp fra myndighetene at de som ble valgt til å styre kommunen ville melde seg inn. Det nye herredsstyret bestod innledningsvis for det meste av gamle medlemmer fra før krigen, og bare noen få NS-medlemmer.260
Siden Ljøstad nektet å melde seg inn i NS ble det satt inn en ny ordfører i januar 1942. Da ble verksmesteren ved norsk Hydro, Olav M Bjørnsen (f.1881) ordfører i Tinn. Bjørnsen var opprinnelig fra Oslo og hadde flyttet til Tinn i forbindelse med jobben i Norsk Hydro. Han var en tidligere arbeiderparti-mann, og hadde vært med på å stifte Rjukan Arbeiderparti i 1912, hvor han en periode var formann, og han hadde sittet på herredstinget en periode for Arbeiderpartiet.261 Men Bjørnsen forlot Arbeiderpartiet i 1918 fordi han var uenig i politikken, spesielt forsvarspolitikken. Han hadde meldt seg inn i NS den 1. september 1940, men han sa at han hadde sympatisert med NS siden grunnleggelsen i 1933. Han skal ha meldt seg inn i NS fordi han mente de var best for landet, og at de kunne redde Norge. I tillegg til å være ordfører var han også medlem av Tinn herredsting og fylkesformann. Han hadde lenge nytt tillit i lokalsamfunnet og var ansett som en dyktig mann. Igjen var dette kvaliteter som NS-regimet ønsket inn i lokalforvaltningen.262
Som ordfører innvilget Bjørnsen penger til frontkjempere og NS-organisasjoner. Som i de andre kommunene jeg har sett på, ble ordføreren mistenkt for å avsette og ansette kommunalt ansatte i forhold til partihensyn, altså etter hvorvidt de var NS-medlemmer eller ikke, i stedet for saklige hensyn. I et tilfelle i 1943 fikk en kvinnelig kommunearbeider som hadde fått sykepermisjon, se jobben sinn utlyst som ledig uten at hun hadde fått beskjed av kommunen om at hun hadde mistet den. Da hun spurte om dette fikk hun beskjed om at siden kvinner ble sykemeldt av jobben, måtte de heller sette inn en mann. Men det var ikke meningen hun skulle fjernes, bare flyttes til «et lettere verv». Allikevel ble hun trakassert ut av sitt verv. Hun ble beordret til en ny jobb, men nektet. Ifølge NS-administrasjonen var grunnen til at hun ble fjernet fra sitt verv at hun ikke taklet presset på kontoret. Men det kom senere frem at hennes behandling kom på grunn av hennes politiske meninger.263
Selv påstod Bjørnsen at det var saklige hensyn bak ansettelser. Selv om han skal ha vært en objektiv ordfører var han fortsatt en overbevist nazist, og det ser ikke ut til at han meldte seg inn i NS av opportunistiske årsaker.264 På det første herredstinget han holdt etter at han inntok posisjonen som ordfører, holdt han en tale der han sa «Nasjonal samling er ikke noe parti! Det er i dag ikke noen politiske parti i vårt land». Han gledet seg videre over hvordan det nå var slutt på partistridigheter og at det norske folk nå skulle gå inn for fellesskapet. Og han innvilget videre 5000 kr til Den norske legion.265 Han refererte visstnok til Tinn som en stor jøssingby og at dette var en skam.266 Denne uttalelsen er med på å bekrefte hvor lite NS var i denne kommunen.
I oktober 1941 ble det på et offentlig NS-møte på Rjukan fortalt at det ville skje en utrenskning i forskjellige kommuner av jøssinger i offentlige stillinger. Og at disse jøssingene måtte forstå at tiden deres var ute. Terboven hadde sagt at Norges vei til frihet og selvstendighet gikk gjennom NS, så alle måtte slutte seg til.267 Så selv om mange NS-folk nektet for å ha sparket og ansatt offentlige ansatte etter partihensyn, så var det NS sin offisielle politikk å bytte ut offentlig ansatte med NS-medlemmer.
Jeg har tidligere nevnt at NS ikke så på seg selv som et parti, men som en bevegelse. Dette kommer tydelig frem i en tale ordfører Bjørnsen holdt for det første herredstinget i 1942, hvor han sa i forbindelse med Quislings innsettelse som ministerpresident at «Nasjonal samling er ikke noe politisk parti! det er i dag ikke politiske partier i vårt land. Nasjonal samling er en bevegelse som helt fra sin tilblivelse klart og tydelig har sag fra at det måtte bli slutt på alt politisk kjevl, og at det norske folk i stedet måtte gå inn for fellesskapet».268
Varaordfører var en periode Einar Kåre Christiansen (f.1900). Det spesielle med ham var at ingen lokale kunne skjønne hvorfor han var NS-medlem. Han døde av sykdom i 1944, så han kunne ikke forklare seg etter krigen. Flere vitner fortalte at han stadig ergret seg av å være med i NS, og han skal ha hevdet at han ble overrumplet inn i partiet. Beskrivelsene han fikk av folk etter krigen var stort sett bare positive, og han anga ikke folk for å snakke stygt om NS. Hvorfor han da forble medlem er vanskelig å finne svar på ettersom han døde før frigjøringen.269
Hirden, lensmenn og tungtvannsaksjonen
Tungtvannsaksjonen på Vemork i Tinn er den mest kjente sabotasjeaksjonen i norsk historie. Tungtvannet, som var et biprodukt fra kraftproduksjonen på Vemork, kunne brukes til det tyske prosjektet for å utvikle atombomber. Den allierte ledelsen var redd for hva det tyske atomprosjektet kunne føre til, så det ble satt i gang sabotasjeaksjoner for å stoppe utvinningen av tungtvann på Rjukan. Det første forsøket var mislykket da britiske glidefly med ingeniører, som skulle støtte lokalkjente norske sabotører sendt i forkant, styrtet november 1942. Den mer kjente og suksessfulle aksjonen skjedde natt til den 28. februar 1943 da norske motstandsfolk sprengte anlegget på Rjukan og destruerte 900 kg tungtvann uten at et skudd ble avfyrt.270 Året før hadde det lokale NS-laget proklamert i «Rjukan Dagblad» at det ikke var noen mulighet for sabotasjeaksjoner på Rjukan.271
Etter at den første aksjonen mislyktes, fant tyskerne ut av planene via fangeavhør og dokumenter fra flyvrakene. Tyskerne forsterket derfor sin tilstedeværelse i Tinn. Tysk politi var ute etter sabotørene og deres medarbeidere, blant annet Einar Skinnarland. Det ble begått flere aksjoner av lensmenn i perioden etter den første mislykkede aksjonen. NS-lensmennene forsøkte å jakte på motstandsfolk i midtre og øvre Telemark. Blant lensmennene som var med å lete etter motstandsfolk i øvre Telemark var Tinns lensmann Åmli og Bøs lensmann Wilhelmsen. Ifølge dokumenter fra landssviksakene til Åmli og Wilhelmsen lette de aktivt etter Skinnarland. De brukte Rjukan Hotel som base. De reiste først til Møsvatn, hvor de hadde fått tips om at han arbeidet, men der fikk den beskjed om at han var hjemme. De lette også i Skinnarlands bopel uten hell. Der fikk de beskjed om at han befant seg på Kalhovde, som lå 4 til 5 timer gangavstand fra Rjukan, hvor han arbeidet. De forsøkte å reise opp dit, men måtte snu på grunn av dårlig føre. Denne leteaksjonen etter Skinnarland endte uten resultat for lensmennene.272
I forbindelse med leteaksjonen arresterte lensmann Åmli en mann ved navn Øystein Jahren, under mistanke om at han var på vei ut i skogen for å varsle Skinnarland om at han ble jaktet på. Arrestasjonen skjedde på Møsvatn og ble foretatt av lensmann Åmli og to andre politimenn. Deretter dro Åmli og den ene politimannen til Jahrens foreldre for å se gjennom tingene hans. De lette etter korrespondanse, men fant ingenting. Men Jahren ble allikevel holdt i fangenskap fordi politiet trodde han satt på verdifull informasjon. Ifølge vitneberetningen fra foreldrene hans etter krigen var faktisk Øystein Jahren en del av hjemfronten og drev med illegalt arbeid. Han ble sendt til fengsel i Oslo hvor han ifølge medfanger ble torturert. Han ble sendt til Grini året etter, og deretter til Natzweiler i tyskokkuperte Frankrike hvor han døde i 1944. Dette er et eksempel på hvordan NS-folk, i dette tilfellet Tinns lagfører Edin Åmli, bistod tyskerne med politiaksjoner og antisabotasjeaksjoner. Det viser også hvordan NS-medlemmer, og ikke bare tyskere, fikk folk sendt i fengsel og konsentrasjonsleirer. Etter krigen kom det krav fra Øysteins foreldre om å stille Åmli til ansvar for dette.273
Etter tungtvannsaksjonen den 27. februar 1943 fikk Lensmann Åmli ordre om å møte opp på fabrikkens kontor, hvor han møtte en del tyskere og det ble diskutert å sette ut flere politifolk for å forhindre flere aksjoner på Rjukan.274 Flere av sabotørene rømte over Hardangervidda. Tyske myndigheter ønsket naturligvis å fange disse sabotørene og deres eventuelle medarbeidere og støttespillere, og satte derfor i gang en razzia på Hardangervidda som strekker seg fra helt nord i Telemark og inn i nabofylkene Hordaland og Buskerud, hvor de mistenkte at sabotørene og lokale motstandsfolk befant seg. Ledelsen i Nasjonal Samling var også ivrige på å fange sabotørene, og å støtte tyske myndigheters jakt på dem. Hirden i Telemark og det «Germanske SS Norge» deltok derfor sammen med tysk sikkerhetspoliti og tyske soldater på Hardangervidda-razziaen. I tillegg til hirden og tyskerne, ble også norsk politi og lensmenn sendt på vidda for å støtte opp om aksjonen.275
Noe av tanken var at lokalkjente telemarkinger kunne hjelpe til med å finne frem i terrenget. Hovedmålet med razziaen var å jakte på allierte fallskjermtropper og beslaglegge våpendepoter. Razziaen kom først i gang i slutten av mars, en måned etter aksjonen, og varte 3 uker inn i april. Håpet var å finne sabotørene, eller noen ledetråder til hvor de kunne være. Med på razziaen var også flere lokale høytstående NS-medlemmer som kretsfører Østerli fra Bø kommune. Hytter på vidda ble ransaket under letingen, og mange av hyttene ble også brent ned. Ransakingen ble gjennomført for å finne utstyr og spor av baser etter allierte sabotører.276
En rapport fra troppsfører Sverre Follaug gir en beskrivelse av hvordan hirden gjennomførte razziaen. Først møtte 18 hirdmenn fra Telemark opp på Nordagutu i Sauherad.277 De reiste videre til Oslo hvor de fikk våpen, ammunisjon og utstyr til razziaen. De ble så fraktet til Haugesund. Der møtte de flere hirdfolk, og de ble delt inn i grupper på 11 mann før de bega seg østover, og inn mot Hardangervidda, nær Sauda i Hordaland, i det som ser ut som et forsøk på å avskjære sabotørene som reiste vestover over vidda fra Rjukan. De ble delt inn i grupper som bestod av en mann fra tysk sikkerhetspoliti, en wehrmacht soldat, og en hirdmann, før de spredde seg utover vidda. Hirdmennene hadde ordre om å ransake alle hytter på hele vidda. Noen av hirdmennene var skiløpere for å lettere komme seg frem. Det ble rapportert at denne aksjonen hadde forbedret kameratskapet mellom hirden og tyskerne. Denne hirdtroppen endte ikke opp med å finne noen sabotører eller motstandsfolk.278
En annen hirdmann ved navn Torbjørn Svalastog fortalte at han ble kommandert til å delta på razziaen. Hans tropp reiste til Rjukan og videre innover vidda derfra. Han ble bevæpnet med en rifle. De brukte forskjellige hytter som baser for å gjennomsøke de omkringliggende områdene. Denne gruppen var alle nordmenn. De ble sent for å gjennomsøke de delene av Hardangervidda som ligger i Telemark.279
Lensmann Åmli klagde på hvordan tyskerne gikk frem under razziaen på Hardangervidda, og fortalte at dette ødela forholdet mellom lokalbefolkningen og okkupasjonsmakten. Tyskerne på sin side sa at skadene på privateiendommene var en represalieaksjon, og ville ikke betale noe erstatning til de uskyldige som fikk hyttene sine brent ned. Åmli tok opp denne saken med fylkesfører Dalen som tok det opp med ministerpresident Quisling, som lovte at det skulle bli betalt erstatning.280
Razziaen fikk faktisk nesten tak i en av sabotørene, som hadde kommet tilbake for å rydde opp på stedet de hadde landet i fallskjerm. Han ble jaget, og på et tidspunkt fanget, men greide å slippe unna.281 Razziaen endte dermed uten at noen av sabotørene ble fanget, og en god del ødelagte eller nedbrente hytter på Hardangervidda, som neppe var med på å øke lokalbefolkningens velvilje mot hirden og tyskerne.
Etter tungtvannsaksjonen den 27. februar gikk det et par dager før den neste utgaven av «Rjukan Dagblad» ble utgitt, men det står ikke noe om tungtvannsaksjonen der. Så det var nok et tilfelle av pressesensur som Rjukan Dagblad ble utsatt for,282 ettersom en slik sabotasjeaksjon ville hatt stor innvirkning på lokalmiljøet. Heller ikke Varden skrev om denne aksjonen. Det ser derfor ut at Vemork-aksjonen ble dysset ned av NS-myndighetene og tyskerne. Aksjonen var jo en stor suksess for jøssingene, og det ville stille de nazistiske myndighetene i et dårlig lys hvis dette ble gjort kjent. Men i og med at det var flere arbeidere på jobb når det skjedde, er det sannsynlig at aksjonen ble allment kjent på Rjukan.
Sommeren 1943 kunne man lese i et stort oppslag i Rjukan Dagblad at «Jøssingenes motstand har i dag ingen betydning».283 Dette var etter Vemork-aksjonen og razziaen på Hardangervidda. Det var nok et forsøk fra NS-myndighetenes side på skadekontroll og på å fremstille hjemmefrontens aktiviteter i fylket som ubetydelige.
På Rjukan, som i Porsgrunn, ble det etablert fangeleir. De skulle gi arbeidskraft til utvinningen av tungtvannet. Anlegget på Vemork ble til slutt bombet av de allierte i november 1943, noe som førte til at tyskerne ga opp tungtvannsprosjektet. De forsøkte å frakte det gjenværende tungtvannet til Tyskland over Tinnsjøen med tinnsjøferga den 20. februar 1944. Fergen ble senket av norske sabotører. I bombeangrepet på Rjukan og senkningen av tinnsjøferga ble også flere sivile nordmenn drept.284
Men i motsetning til selve tungtvannsaksjonen, så ble bombeangrepet mot Vemork i november 1943 rapportert av Rjukan Dagblad. Det samme ble senkningen av Tinnsjø-ferga. Disse sakene ble vinklet slik at de allierte og motstandsfolka ble fremstilt som terrorister som angrep den lokale sivilbefolkningen. Det var nok nettopp derfor dette ble rapportert, i motsetning til aksjonen på Vemork, fordi i disse to tilfellene kunne de peke på de uskyldige menneskene som havnet i kryssilden og vise til hvor fæle de allierte og jøssingene var, mens Vemork-aksjonen var vanskelig å vinkle på denne måten fordi ingen sivile ble drept.285 Minnesmarkeringene, gudstjenestene og begravelsene til ofrene for disse aksjonene ble det rapportert mye om i Rjukan Dagblad. Og at ordfører Bjørnsen bevilget 50.000 kroner til de som ble rammet av bombeangrepet ble også understreket.286 Som fylkesfører hadde Dalen plikt til å rapportere til NS generalsekretariat. Etter tungtvannsaksjonen og senkningen av tinnsjøferga måtte han rapportere dette videre. Han reiste derfor til Tinn for å konferere med både tysk og norsk politi slik at han kunne skrive en rapport.287
Tungtvannsaksjonen ble heller ikke rapportert i Varden, men også her ble senkningen av Tinnsjø-ferga rapportert, men ikke i like store oppslag som i Rjukan Dagblad.288 Det ble også rapportert om minnemarkering for de omkomne med en ordlyd som gjorde det klart at NS fordømte sabotørenes drap på sivile.289
Tungtvannsaksjonen ble til et tap for både NS og tyskerne. NS forøkte å gjøre seg nyttig overfor tyskerne, men mislyktes med dette. NS greide ikke å sikre Vemork mot jøssingene, og de greide ikke å hjelpe tyskerne med å fange sabotørene. Det ble i tillegg et prestisjetap på grunn av sabotasjeaksjonens suksess, noe som sannsynligvis bidro til at den ikke ble rapportert i media. Det at folk flest ikke var villige til å samarbeide med NS og tyskerne vanskeliggjorde evnen deres til å pågripe motstandsfolk i forbindelse med aksjonene.
Lokalavisa
Som Varden i Skien gikk også lokalavisa i Tinn «Rjukan Dagblad» gjennom en utvikling i løpet av krigen etter at NS tok over. Den andre lokalavisa «Rjukan Arbeiderblad» ble i likhet med alle andre arbeideraviser lagt ned. De første dagene av krigen, før tyskerne nådde Tinn kommune, skrev Rjukan dagblad fritt om krigssituasjonen og hadde et tydelig pro-alliert preg.290 Men etter dette stod avisa mindre fritt til å skrive som den ville, og endret karakter, men var fortsatt ikke helt pro-tysk. Nasjonal Samling ble det også skrevet lite om. NS kom inn i rampelyset etter den 25. september 1940. Den 26. september rapporterte Rjukan Dagblad at parlamentarismen i Norge var satt ut av spill av Terboven, og at et riksråd nå tredde inn. I tillegg ble alle partier utenom Nasjonal Samling oppløst.291 I dagene som fulgte var avisen preget av NS og de nye konstituerte statsrådene.292
Etter dette fikk NS en mer fremtredende posisjon i lokalavisa. Det ble trykket en del NS-positive artikler og redegjørelser for NS sine standpunkt om forskjellige ting. NS-merkedager, som NS sin grunnleggelsesdag og Quislings bursdag, fikk også egne store avisoppslag i løpet av krigen. Og spesielt viktig var det å fremheve at Quislings bursdag den 18. juli er på samme dato som slaget ved Hafrsfjord tradisjonelt har blitt satt til, slaget som lenge ble betraktet som å være det siste før samlingen av Norge.293 Det dukket også opp en egen spalte i Rjukan Dagblad hvor NS-folk fortalte hvorfor de ble med i NS.
NS fikk raskt kontroll over «Rjukan Dagblad». Allerede i 1941 kalte Presseleder Lien bladet for «lojalt, men lite positivt», og i 1942 kalte han det et «ypperlig NS organ».294 Det gamle jøssingstyret ble tvunget til å gå av i mars 1942.295 Og bladet hadde fått egen NS-redaktør i 1941.296 Men i løpet av okkupasjonsårene kom Rjukan Dagblad til å oppleve utskiftninger av flere NS-redaktører, så det ble langt fra lett å holde kontrollen.297
Den 2. mars 1942 var de en større artikkel i Rjukan dagblad om hvordan Rjukan-folk sakte men sikkert forstod at NS var fremtiden og at det ble større og større forståelse for at Rjukan var en del av det nye Europa. Det ble påstått at Quisling var en så stor kjempe i Norge at eksilregjeringa og kongen ikke kunne måle seg med ham. Nasjonal Samling drev ikke politikk i tradisjonell forstand, så det å ikke være politikk interessert var ingen unnskyldning for å ikke bli med i NS. Det var uansvarlig av konge og regjering å flykte fra landet mente de. Fordi da fikk Norge i likhet med Nederland rikskomisarer, mens i Danmark og Belgia der kongen og regjering ble igjen, var de frie.298 Selv om denne beskrivelsen av situasjonen i Norge under krigen ikke er helt korrekt, gir den et viktig innblikk i NS sin tankegang. I deres sinn hadde de reddet Norge fra undertrykkelse av en fremmed makt, og de skulle lede Norge inn i friheten og selvstendigheten. De mente at konge og regjering hadde sviktet Norge og rømt fra sitt ansvar da de forlot landet.
Les videre:
Nasjonal Samlings styre i fire Telemarkskommuner under okkupasjonstiden 1940-1945:
- Innholdsoversikt og detaljer
- Innledning
- NS i Telemark frem til okkupasjonen
- Porsgrunn, det eldste NS-laget i fylket
- NS i Skien, Telemarks sentrum
- Bø, et viktig støttepunkt for NS
- Tinn, nazifiseringen av en lite NS-vennlig kommune
- Sammenligning av NS i de forskjellige kommunene
- Konklusjon
- Kilder
Noter:
235 Begge disse stedene ligger i dag i Kragerø kommune
236 Dahl, Helge (1984) «Rjukan bind 2 fra 1920 til 1980.» Utgitt av Tinn kommune s.262
237 Landssviksak Olav M Bjørnsen dok 16
238 Dahl, Helge (1984) «Rjukan bind 2 fra 1920 til 1980.» s.261-267
239 Varden 6. mai 1940
240 Dahl, Helge (1984) «Rjukan bind 2 fra 1920 til 1980.» s.255 – 260
241 Ibid s.264-265
242 Landssviksak Edin Åmli. Landssviksak Olav Bjørnsen
243 Rjukan Dagblad 24. februar 1942
244 Dahl, Helge (1984) «Rjukan bind 2 fra 1920 til 1980.» s.266
245 Rjukan dagblad 7. oktober 1940
246 Dahl, Helge (1984) «Rjukan bind 2 fra 1920 til 1980.» s.267
247 Rjukan dagblad 16. september 1944
248 Dahl, Helge (1984) «Rjukan bind 2 fra 1920 til 1980.» s.264
249 Rjukan Dagblad 19. januar 1942
250 Landssviksak Edin Åmli dok 3
251 Ibid dok 3
252 Ibid dok 37
253 Ibid dok 7
254 Landssviksak Edin Åmli 3
255 Ibid dok 5
256 Eller Edin Olsen som han da het
257 Rjukan Dagblad 5. januar 1942
258 Landssviksak Edin Åmli dok 26, 2
259 Rjukan dagblad 2. januar 1941
260 Landssviksak Hans Ljøstad dok 9
261 Landssviksak Olav M Bjørnsen dok 3
262 Landssviksak Olav M Bjørnsen
263 Landssviksak Olav M Bjørnsen Dok 9
264 Ibid Dok 37
265 Ibid Dok 16
266 Ibid Dok 27
267 Rjukan dagblad 6. oktober 1941
268 Landssviksak Olav M. Bjørnsen. Dok 16
269 Landssviksak Einar Kåre Christiansen.
270 Fure, Jorunn Sem (2014) «unntaksår – Telemark i krig.» Telemarks historie etter 1905 s. 232-234. Og Poulson, Jens Anton (2012) «Tungtvannsaksjonen: Kampen om atombomben 1942-1944: antisabotasje 1944-1945.» Nova, Oslo
271 Rjukan dagblad 2. februar 1942
272 Landssviksak Georg Wilhelmsen dok 92 s.40-41
273 Landssviksak Edin Åmli dok 3
274 Ibid dok 5
275 Ringdal, Nils Johan (1987) «Mellom barken og veden, politiet under okkupasjonen.» s.220
276 Trae, Svein Vetle (2015) «Lammplight. Krig og motstand I Notodden/øvre Telemark 1940-45.» Notodden og omegn heimfrontsmuseum, Notodden s. 223-224. Og Dahl, Helge (1984) «Rjukan bind 2 fra 1920 til 1980.» s.289-290
277 Fra og med 1.1.2020 er Sauherad en del av Midt-Telemark kommune
278 Landssivsak Olav Østerli dok 6
279 Landssviksak Torbjørn Svalastog dok 9
280 Landssviksak Edin Åmli dok 26, 2
281 Trae (2015) «Lammplight. Krig og motstand I Notodden/øvre Telemark 1940-45.» s. 224
282 Rjukan dagblad 2. mars 1943
283 Rjukan dagblad 23. juli 1942
284 Rjukan dagblad 17. november 1943 og 21. februar 1944
285 Rjukan dagblad 17. november 1943 og 21. februar 1944
286 Rjukan dagblad 2. desember 1943
287 Landssviksak Olav Dalen dok 63
288 Varden 21. februar 1944
289 Varden 29. februar 1944
290 Rjukan Dagblad 9. april 1940 – 4. mai 1940
291 Rjukan Dagblad 26. september 1940
292 Rjukan dagblad 27. mai 1940 og 28. mai 1940
293 Rjukan dagblad 17 mai 1941 – 1944, 18 juli 1940 – 1942 og 1944. Og 15. juli 41
294 Landssviksak Olav lien dok 33
295 Ibid dok 33
296 Ibid dok 3
297 Dahl, Helge (1984) «Rjukan bind 2 fra 1920 til 1980.» s.262
298 Rjukan dagblad 2. mars 1942
